ANMELDELSE: The Pajama Game, Shaftesbury Theatre ✭✭✭✭

The Pajama Game

Shaftesbury Theatre

19. juni 2014

4 stjerner

En uunnværlig, men ofte oversett del av ethvert profesjonelt teaterkompani er reserveskuespilleren, eller «understudy». Uten dem kan ikke forestillingen fortsette, noe Donmar, Bush og Hampstead nylig har fått erfare. Likevel blir kunngjøringen om en erstatter ofte møtt med sukk eller buing fra publikum, antagelig i frustrasjon over at de ikke får se «den beste». Det er utvilsomt derfor trenden nå er å ikke annonsere erstattere over høyttaleranlegget, men heller legge små lapper inn i programheftene.

Det er synd at slike annonseringer er så sjeldne. Det finnes lite som er mer frustrerende for en utøver enn å se sitt arbeid bli tilskrevet en annen, eller at publikum tror det er noen andre de ser på scenen. Når ikke alle i salen vet at det er en reserve som spiller, får de heller ikke muligheten til å virkelig sette pris på prestasjonen de er vitne til.

Mange store karrierer har blitt skapt nettopp fordi en skuespiller måtte hoppe inn for noen andre. At man er med i den opprinnelige rollebesetningen betyr ikke nødvendigvis at ingen andre kan spille rollen like godt, eller at du er den eneste som er verdt å se: Elaine Paige var som kjent ikke førstevalget til rollen som Grizabella i premieren på Cats, og både Catherine Zeta-Jones og Bette Midler startet i ensemblet før de steg i gradene.

The Pajama Game – Chichester Festival-produksjonen regissert av Sir Richard Eyre som nå spilles på Shaftesbury Theatre – har sin egen historie med stjernespekkede reserver. Shirley MacLaine, som opprinnelig var Gladys-reserve for Carol Haney, hoppet berømmelig inn i rollen uten en eneste prøve. Hun ble møtt med buing da hun ble annonsert, men endte med stående ovasjoner for sin stjerneinnsats – og så seg aldri tilbake.

Selv om hun spiller en annen rolle, kan gårsdagens kvinnelige hovedrolle, Lauren Varnham (som Babe), følge i samme fotspor som MacLaine. Hun var på alle måter perfekt for rollen og leverte en nærmest prikkfri prestasjon full av energi og glød. Etter å ha sett henne i samspill med Michael Xaviers kjekke, og i rollen litt ufordragelige, men akk så sjarmerende Sid, er det vanskelig å forestille seg at noen andre kunne passet bedre. Men slik er det; Varnham er reserven. Og hun er helt fenomenal.

The Pajama Game er skrevet av George Abbott og Richard Bissell med musikk og sangtekster av Richard Adler og Jerry Ross (samt en ukreditert Frank Loesser). Det er en musikal som overlever takket være kvaliteten på partituret snarere enn originaliteten i selve manuset. Historien er stødig nok, men den er dypt forankret i 50-tallet og fungerer i dag mest som et fornøyelig tidsbilde. Eyres beslutning om å beholde den historiske rammen, men samtidig legge vekt på menneskeligheten og de underliggende seksuelle spenningene på arbeidsplassen, var klok.

Resultatet er en herlig og livlig forestilling drevet frem av den stormfulle romansen mellom Babe og Sid. Xavier er fullstendig på hjemmebane som den maskuline og selvsikre karrieremannen Sid; hans prestasjon er morsom, oppriktig og full av selvtillit. Måten han ser på Babe under pikniken, med et urokkelig blikk fullt av begjær, avslører Sids romantiske sider. Det er en intelligent og tvers igjennom fornøyelig tolkning, og stemmen hans stråler når han lekende lett leverer de musikalske numrene. «Hey There» er en særdeles stor triumf. Xavier ligger ikke på latsiden når det kommer til dans heller, noe han viser på forbilledlig vis i duetten «There Once Was A Man», som er akkurat så frekk og stilig som den skal være.

Varnhams Babe matcher Xavier på alle områder. Flott, sexy, kvikk og kjærlig – denne Babe er rett og slett helt herlig. Varnham håndterer den noe tunge dialogen med glans, fyller hver scene med hjerte og mening, synger praktfullt med en nydelig klang, og viser i tillegg et flott komisk talent og sterke danseferdigheter. Hennes fremføring av «I'm Not At All In Love» var sensasjonell. Scenene med faren hennes er spesielt rørende, og slike scener kan ofte være tørrere enn en gammel kjeks. Med perfekt timing og sans for tempo og pauser leverte hun en triumf av en forestilling. Dessuten bar hun sin sexy pyjamas med stor stil. Hun er definitivt et talent man bør følge med på fremover.

Claire Machin er i storform som Sids sekretær, Mabel. Hennes strålende samspill med Gary Wilmots klønete og sykelig sjalue Hinesy er en ren glede å se på – et virkelig høydepunkt i begge akter. Duetten deres i første akt, «I'll Never Be Jealous Again», får salen til å koke, og rutinen de gjør når Wilmots Hinesy har buksetrøbbel i andre akt, er kveldens morsomste øyeblikk. Machins komiske teft er uovertruffen, og hun får maksimalt ut av hver eneste scene.

Wilmot er selv i storform som Hinesy, både avslappet og herlig sprø. Hans naturlige utstråling demper de mer urovekkende sidene ved karakteren (som å kaste kniver etter folk han tror flørter med Gladys bak ryggen hans), og den lettere tilnærmingen han har til rollen gjør forestillingen utrolig godt.

Helen Ternent, også en reserve, var utmerket som Gladys. Hun portretterte en storøyd og tillitsfull skjønnhet med sans for livets gleder, noe som resulterte i glitrende innsats i både «Steam Heat» og «Hernando's Hideaway». Hun danset med stor teknisk dyktighet og fantastisk energi, og sang med stor karakter.

Ensemblet, som er lite men knallgodt, spiller en rekke mindre roller og håndterer fellesnumrene med eleganse. Det manglet overraskende nok litt diksjon i åpningsnummeret «Hurry Up», men ellers – og spesielt i «Once A Year Day» og «7 and a 1/2 Cents» – var de helt på topp.

Gareth Valentine ledet det dyktige orkesteret med sin sedvanlige mesterlige stil, og musikerne i graven leverte varene (inkludert en glitrende soloprestasjon på scenen på et tidspunkt). Musikkens kvalitet var akkurat det man forventer av en West End-forestilling.

The Pajama Game kommer kanskje ikke til å revolusjonere teaterverdenen, men Eyres produksjon er stødig og full av glede og varme. Det er en fantastisk kveld ute; ren underholdning. Og med dette ensemblet fungerer den langt bedre enn samme produksjon gjorde i Chichester forrige sesong.

Da vi forlot teateret, og i pausen, var det imidlertid vanskelig å ikke smile litt av publikummere som hyllet Joanna Ridings ferdigheter som Babe og lurte på hvorfor hun ikke brukte «den blonde parykken som på bildene». Det er bare trist for både Varnham og Riding. Ros bør tross alt gå til den som faktisk står på scenen.

Bestill billetter til The Pajama Game