ANMELDELSE: The Permanent Way, The Vaults London ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder David Hares The Permanent Way, som nå spilles på The Vaults Theatre i Waterloo.

Ensemblet i The Permanent Way. The Permanent Way

The Vaults Theatre

20. september 2019

4 stjerner

Bestill billetter

Dette er en betimelig og dyktig nyoppsetning av David Hares nådeløse verbatim-dokudrama om rekken av dødsulykker på jernbanen i de første årene etter reprivatiseringen.  Det er et sylskarpt portrett av slett styring og skjødesløs likegyldighet overfor menneskelig lidelse – og er dessverre enda mer relevant i dag enn da det først hadde premiere på National Theatre ved tusenårsskiftet.  Produsent Debbie Hicks har satt opp en stilsikker produksjon med et sterkt ensemble (regissert av Alexander Lass) som kunne ha stått fjøtt i teatret det sprang ut fra. Plassert under de murt hvelvingene fra 1800-tallet som støtter oppunder Storbritannias største jernbanestasjon, føles det dobbelt så mye «hjemme» og helt riktig – som en metafor for nasjonalt forfall og moralsk uthuling.

Jernbanen er en av den industrielle revolusjonens mest feirede, om enn noe tilfeldige, bragder: Utviklet for å frakte kull raskere fra de nordlige gruvene og holde hovedstaden varm om vinteren. Den lyse idèen om å bruke den ikke bare til godstransport, men også for betalende passasjerer, skapte bokstavelig talt den motoren som nesten to århundrer senere fortsatt forandrer verden.  Men Hare er ikke interessert i en historisk studie av teknologisk innovasjon.  Han fokuserer på rekken av ulykker og forsømmelser som førte til enorme tap av menneskeliv i kjølvannet av salget av British Rail.  Fremfor alt er han her for å belyse den kyniske likegyldigheten og latskapen hos regjeringene (både Tory og Labour) i møte med katastrofene, tilsynelatende ute av stand til å fatte den personlige smerten de forårsaket.  Målet hans, her som i så mange andre av hans verk, er en herskerklasse som er inkompetent, overfladisk og fullstendig uskikket til å utøve humant lederskap.

Ensemblet i The Permanent Way.

Plassert i et sentralt rektangulært rom (scenografi av Ruth Hall), danner de ni skuespillerne et slags kor hvor gjenkjennelige individer dukker opp underveis – mange av dem kjente, noen beryktede – for å fortelle 'David' (den eneste navngitte tilhøreren) den grusomme historien om hvordan en stolt industri kjørte seg selv inn i det ene blodbadet etter det andre. Programillustrasjonen sier det rett ut: profitt ble satt foran passasjerer.  Lass styrer ensemblet godt og lar dem skifte mellom karakterer og dusinvis av roller på en smidig måte. Rick Fishers lyssetting er ryddig og effektiv, supplert av musikk og lyddesign av Roly Witherow.  Sian Williams står for spennende koreografi som leder blikket vårt dit det trengs mest.  Dette er kanskje ikke et tradisjonelt drama, men det er heller ikke tørr reportasje.

Manuset er intenst dynamisk og lar de fantastiske skuespillerne ikle seg vidt forskjellige roller.  Anna Acton er i det ene øyeblikket en investeringsbankmann og i det neste en fortvilet, sørgende mor.  Jonathan Coote portretterer byråkratiet – med komisk effekt – og jernbanetopper.  Paul Dodds er motbydelig pompøs som 'Two-Jags' Prescott og enda mer frastøtende som en slesk, New Age-preget Richard Branson.  Jacqui Dubois gjør en strålende innsats som moren vi blir best kjent med, og kan – som resten av ensemblet – gli inn i et kor av pendlere eller jernbaneansatte på et øyeblikk.  Lucas Hare er overbevisende i flere autoritetsroller.  Gabrielle Lloyd skinner spesielt som en overlevende; hun løfter det rå og direkte språket fra de opprinnelige intervjuene (gjort av forfatteren og skuespillere fra Out of Joint) til noe som minner om en gresk tragedie.  Katastrofens ubønnhørlige uunngåelighet og verdigheten i den menneskelige utholdenheten fremstår som Hares egentlige budskap.

Tej Obano gir solid støtte i sine roller som overlevende med PTSD og som en prest som tilbyr sjelefred til ofrene.  Sakuntala Ramanjee gir en grasiøs og skjør fremstilling av en kjent brannskadd pasient som må bære maske mens huden prøver å gro (nok en gresk referanse?).  Til slutt er Jonathan Tafler elegant i rollen som borgerlig maktperson og knust som en sørgende far.  Alle spiller i tillegg en rekke mindre roller.  Det er en verbalt sterk forestilling, selv om den mangler noe scenisk variasjon; noen benker flyttes flittig rundt, men lite «skjer» egentlig fysisk på scenen.  Lass er oppfinnsom i sin bruk av aktørene, men han klarer ikke helt å overvinne følelsen av stillstand.

Likevel, mens nasjonen i dag ser ut til å styre mot nok en «togulykke», kunne ikke denne nyoppsetningen kommet på et bedre tidspunkt.  «Jeg trodde på det gode» er et refreng vi hører igjen og igjen fra de som har sett hvor lite godhet som finnes hos de med makt når de har noe å tape: Kjølig egeninteresse er alt de får fra myndighetene.  Sorgen bæres av de som hadde håp om et bedre liv, men som mistet det som følge av vedvarende forsømmelse, dårlig ledelse, kutt og manglende evne til å løse rapporterte problemer.  Slik sett har dette dramaet ikke mistet noe av sin kraft eller overbevisning.  Dagens illusjoner er kanskje annerledes, men de er minst like skjøre.  Er du i tvil, er det bare å se på hva som skjer med landet nå, og reflektere over utviklingen i ukene og månedene som kommer.

Les flere anmeldelser