ANMELDELSE: The Silver Tassie, National Theatre ✭✭✭✭

Ronan Raferty som Harry Heegan i The Silver Tassie. Foto: Tristram Kenton The Silver Tassie

National Theatre

18. mai 2014

4 stjerner

En liten dansesal på bygda. Den lette tåken av sigarettrøyk antyder en svunnen tid, akkurat som klærne og selve takten i musikken. Et lite band spiller iherdig i hjørnet og akkompagnerer den lokale sjarmøren med den fløyelsmyke stemmen. Seks kvinner danser med sine soldatpartnere. Vi ser at de er soldater fordi de bærer uniform. Først virker kvinnene lykkelige, men etter hvert som dansen skrider frem, belysningen endrer seg og parene beveger seg forover, blir det tydelig at de er langt fra glade. Soldatene deres er nemlig ikke virkelige, ikke menneskelige; de er bare skall, skygger av mennene de en gang var. Og kvinnene – disse fantastiske kvinnene – gjør alt de kan for å holde dem gående, holde dem oppreist og som en del av verden. En eller to svikter, men kvinnene henter dem inn igjen. Og rytmen fortsetter.

Dette enormt sterke og hjemsøkende bildet avslutter Howard Davies’ utrolig gode nyoppsetning av Sean O’Caseys glemte stykke, The Silver Tassie, som nå spilles på Lyttleton Theatre ved National Theatre. Men denne scenen er ikke bare den perfekte avslutningen på O’Caseys stykke, den fungerer også som en treffsikker og dyp påminnelse om hva National Theatre er til for og hva de kan utrette.

Lyttleton har ikke akkurat flommet over av suksessforestillinger de siste sju årene, og mer enn ofte har stykker blitt satt opp der av merkelige, uforståelige grunner. Men med The Silver Tassie har Davies vist nøyaktig hva rommet kan brukes til, og hvordan ressursene og ambisjonene til National Theatre kan skape teatergull.

Ofte kan scenografien i Lyttleton ose av penger og lite annet. Uunngåelig nok er de dyre og omfattende, men sjelden støtter eller belyser de teksten de er designet for. Men Vicki Mortimers scenografi faller ikke i noen av disse feller.

Den er nydelig og storslått. Den dystre, tarvelige men realistiske leiegården i første akt taler tydelig om fattigdommen, råskapen og usikkerheten i livet til de irske menneskene som bor der. Denne realismen viker på fascinerende vis, rett foran øynene på publikum, for en impresjonistisk fremstilling av slagmarkene fra første verdenskrig – noe som speiler endringen i selve teksten.

Deretter forvandles den til en slags mellomposisjon, en sykehusomgivelse som er både realistisk og impresjonistisk, hvor verdenene fra de to første aktene kolliderer. Til slutt forsvinner sykehuset stille, nesten vemodig, og vi befinner oss i et forværelse til en dansesal – et lite, klaustrofobisk rom mens verden danser videre i bakgrunnen.

Alt ved designet og regien her er førsteklasses. Det samme er skuespillerne.

Ronan Raferty er fremragende som Harry Heegan – den perfekte irske sønn, gutten som kan vinne «The Silver Tassie» for laget sitt tre år på rad, han som er likegyldig til ordren om å returnere til fronten, han som har lagt sitt elsk på Jessie – den nydelige kvinnen hvis bankbok antyder en formue han ikke vet noe om – han som har hele livet foran seg og foreldre som forguder ham. Men beina hans blir knust i krigen, og i de to siste aktene tegner Raferty et perfekt portrett av en knust mann, et fortapt og desperat menneske som blir forlatt av jenta si, og som heller vil dø enn å fortsette. Det er så rystende og ekte som noen skildring av en krigsveteran kan bli, rammet inn av to strålende øyeblikk med moren hans (hans siste farvel før han drar tilbake til fronten, og øyeblikket hun skysser ham bort fra Jessie, som mer enn de fysiske skadene har revet bort hans evne til å fungere).

Øyeblikket der Harry knuser sølvpokalen kunne blitt både platt og melodramatisk, men ikke her. Rafertys vakre prestasjon sørger for at denne Harry er tvers igjennom ekte, troverdig og ufattelig tragisk. Raferty er uten tvil en kommende stjerne.

Kanskje det mest utsøkte Raferty gjør, er å møysommelig og nesten tilfeldig forme karakteren Harry, for så å forlate den tolkningen fullstendig i andre akt. Her spiller han og alle de andre helt urelaterte karakterer – sjablonger som representerer krigens grusomheter. Prestasjonen hans her er igjen treffsikker og bunnsolid, men har ingenting – og alt – med hans Harry å gjøre.

Sean O'Casey kommer til å sitte og juble i himmelen.

Raferty får selvfølgelig utmerket støtte. Spesielt den fantastiske Josie Walker, nesten ugjenkjennelig som denne pripne, strenge irske matriarken med mer hjerte og klokskap enn noen andre, er sublim på alle måter.

Hennes første entré, der hun demper den fleipete stemningen til Aidan McArdles Sylvester og Stephen Kennedys Simon Norton (flotte prestasjoner fra begge) og skrur ned lyset, forteller mer om denne bemerkelsesverdige kvinnen enn sider med dialog kunne gjort. Walker er perfekt hele veien, men tre scener skiller seg ut: hennes skarpe utspørring om Jessies skjulte inntekt; det hjerteskjærende og tause farvelet til Harry; og hennes rystende fordømmelse av Jessie når sønnens livsgnist er ugjenkallelig knust. Fengslende. Strålende. Og hun står i sentrum for det siste bildet, det hjemsøkende marerittet av de dansende soldatskallene.

Judith Roddy er helt fantastisk som den gudfryktige Susie Monican, og scenene hennes på sykehusavdelingen er spesielt givende. Deirdre Mullins glitrer som den grusomme Jessie, og hun gjør det til en fryd å se henne knust og avslørt.

Som det merkeligste paret i Irland er Aoife McMahon og Aidan Kelly herlig gode. Han er voldelig og umulig, så skjør og ydmyket; hun er skandaløs og høylytt lidende, for så å tape seg selv til drikk og skam. Fantastisk nyanserte prestasjoner fra begavede skuespillere.

Det er ikke en eneste person å utsette på i ensemblet. Davies pisker materialet inn i en så god form som det overhodet er mulig å få til. Budskapet og de glitrende høydepunktene av smerte stykket produserer, vil sitte i lenge.

Stykket er kanskje ikke et mesterverk i seg selv. Men det å gi et slikt verk, en viktig del av irsk teaterhistorie, en plass på en moderne scene, er nøyaktig hva National Theatre bør gjøre. Og ikke bare gi det en plass – men skape en fantastisk, saftig og tvers igjennom teatralsk produksjon som hever seg over selve utgangspunktet.

The Silver Tassie viser tydelig hva National Theatre, og spesielt Lyttleton-scenen, er kapable til.

Praktfullt!