ANMELDELSE: Snedronningen, New Wolsey Theatre Online ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Snedronningen, årets rock’n’roll-panto fra New Wolsey Theatre, som kan strømmes på nettet eller oppleves live i teateret!

Snedronningen. New Wolsey Theatre på nett og i teateret!

4 stjerner

Bestill billetter nå

Teatrene har snudd alle steiner for å sørge for at både scenekunst og den tradisjonsrike julepantomimen blir gjennomført i år. Det er en herlig lettelse å kunne se New Wolsey Theatres tradisjonelle rock'n'roll-panto igjen, selv om det denne gangen er fra sofaens lune rede. Jeg ble med på en direktesending sammen med et publikum preget av sosial avstand i salen, og alle elementene for en barnevennlig festaften er på plass! Gitt omstendighetene blir det ikke lagt skjul på koronaen – den takles med fraspark i både vitser og sanger. Smarte forhåndsinnspilte musikksekvenser bidrar til å holde historien drivende, samtidig som de ivaretar smittevernet på scenen.

Snedronningen. Foto: Mike Kwasniak

Det er et lite ensemble som formidler energien til en hel trupp. Uten kor eller store grupper på scenen, gir disse fem skuespillerne alt de har for forestillingen. Steve Simmonds er en herlig Dame som balanserer voksenhumoren perfekt og får publikum med på leken. (Det hele utspiller seg tross alt i landsbyen Ballbroken!) James Haggie bruker sitt komiske geni for alt det er verdt som landsbyidioten Simon Clinkerbin, og gjør deretter en strålende innsats stikk i strid med forventningene som den skumle Icicle, som gir forestillingen en nokså mørk start. Lucy Wells er flott som heltinnen Gerda, og jeg satte stor pris på Adam Langstaff som både den hysteriske Sven Lumphammer og Gerdas store kjærlighet, Kay. Natasha Lewis skaper en god kontrast mellom den snille Primrose og Snedronningen, og hun synger Madonnas «Frozen» vakkert.

Glimrende kameraarbeid og samspillet mellom live-opptak og forhåndsinnspilte elementer fungerer svært godt, og skaper en helt ny opplevelse. Musikken virker, som den ofte gjør, kanskje litt utdatert – jeg lurer ofte på om man kunne lagt til noen mer moderne låter som det yngre publikummet kunne sunget med på. Jeg er heller ikke sikker på om en pausetid på femten minutter er nødvendig, spesielt siden forestillingen er noe kortere enn vanlig. Dette er uansett bare en liten innvending, da de interaktive elementene – spesielt den som involverer «The Hammer of Ipswich» – fungerer utmerket. Men for å være ærlig, håper jeg dette er et unntakstilfelle, og at vi neste år kan samles i teatersalen for en fullsatt og gnistrende panto-opplevelse med allsang for full hals!