ANMELDELSE: The Sound of Music, New Wimbledon Theatre ✭✭✭✭

Foto: Pamela Raith The Sound Of Music

New Wimbledon Theatre

2. april 2015

4 stjerner

I flere uker nå har jeg vært helt trollbundet av The Sound Of Music. Det skjer med jevne mellomrom. Akkurat nå feirer filmen 50-årsjubileum, så de store algoritmegudene i sosiale medier har funnet det betimelig å minne meg på min kjærlighet til stykket. Blant annet dukket det opp et veldig godt spesialprogram med Diane Sawyer og Julie Andrews som ble sendt på amerikansk TV i fjor. For noen dager siden kom jeg over en lengre videotrailer for en ny produksjon produsert av Bill Kenwright, med Danielle Hope i hovedrollen. Traileren gjorde jobben sin, og jeg befant meg snart i noen svært komfortable seter (med masse benplass) på New Wimbledon Theatre sammen med et publikum i alderen 7 til 80 år for å se Rodgers og Hammersteins The Sound Of Music – igjen!

Jeg sier igjen, for jeg kan ikke telle hvor mange ganger jeg har sett filmen, opplevd sceneversjonen med både amatører og profesjonelle, eller nydt de ulike plateinnspillingene i samlingen min. Det er noe med denne forestillingen som fungerer som sjeleføde; det er rett og slett så enkelt.

Denne nye oppsetningen, regissert av Martin Connor, er en strålende produksjon hvor det ikke er spart på noe, selv om det er en turnéforestilling.

Danielle Hope trer inn i rollen som Maria og fyller den med nødvendig giv og sjarme, noe som gjør hennes Maria til et varmt og kjærlig midtpunkt i historien. Hun synger feilfritt og yter partituret rettferdighet, og øyeblikkene hennes med Von Trapp-barna er helt herlige. Hvis jeg skal utsette på noe, må det være at i forsøket på å kanalisere sin indre Julie Andrews, ble det noen litt merkelig språklige toner som distraherte ørlite fra en ellers fantastisk prestasjon.

Steven Houghton spiller rollen som kaptein Von Trapp. En kjekk, distansert disiplinær hvis murer blir brutt ned i møtet med Maria og musikken. Det er en ekte gnist mellom Maria og kapteinen som bidrar til å løfte historien forbi den sukkersøte forestillingen mange forbinder med The Sound Of Music.

Deres felles scener – fra den spente begynnelsen til øyeblikkene hvor de innser at forholdet rommer noe mer, til romantikken i Something Good – utvikles med perfeksjon. Deres Ländler er elektrisk.

Etter min mening trenger forestillingen en dose politikk og et snev av fare. Alle gode Rodgers og Hammerstein-stykker har det. Når man tenker over det, tok de opp svært sensitive temaer tilbake på 50-tallet, og The Sound Of Music er intet unntak. Det politiske understrenget av Anschluss, nazitrusselen og omveltningene i folks liv er alle nødvendige deler av det som gjør stykket så spesielt.

Derfor er det viktig at castingen av baronesse Elsa og Max Detweiler sitter som et skudd. De er stemmene til de som ser utviklingen som uunngåelig og ønsker å stå på "riktig" side av historien. Det er et tegn på kapteinens integritet at han ikke deler deres tankegang. Sarah Soetaert og Howard Samuels gjør Elsa og Max til herlige, men kyniske karakterer. Det er alltid interessant å se publikummere som ikke kjenner sceneversjonen reagere på sanger som How Can Love Survive og No Way To Stop It.

Hva er vel The Sound Of Music uten barna? Og disse barna er intet mindre enn storslåtte. De er selve kjernen i produksjonen, og man kan ikke unngå å falle for den enorme sjarmen som strømmer fra scenen hver gang de er til stede. Sammen bærer de mange av de ikoniske sangene vi kjenner og elsker, som Do-Re-Mi, The Lonely Goatherd og So Long – Farewell. Det er ingen enkel oppgave, men disse unge skuespillerne er briljante i roller som lett kunne endt opp som irriterende bleikansikter. Her er det ekte varme! Nonnene ledes an av Jan Hartley som abbedissen. Hartleys tolkning er en av de beste jeg har sett, og hennes Climb Every Mountain var så løftende og inspirerende som man kan håpe på. Sammen med Zoe Anne Bown, Jessica Sherman og Grace Gardner var sangen Maria en fryd.

Luke George hadde sin profesjonelle debut som Rolf, den unge, villedede mannen som gjør det rette i det avgjørende øyeblikket når han lar familien Von Trapp unnslippe nazistenes klør. George sang flott, og scenene hans med Liesl viste at begge er trygge unge talenter man bør følge med på.

Gary McCann har skapt en visuell fest med sin scenografi. Vakre malte baktepper, en majestetisk trapp og stemningsfulle klosterganger dominerer, og gir regissør Martin Connor og koreograf Bill Deamer muligheten til å skape strålende tablåer som virkelig maner frem førkrigstidens Østerrike. Deamers koreografi for barna er flytende og forvandler kapteinens marsjregime til lekefull bevegelse.

Kapellmester og arrangør David Steadman har gitt det ti mann store orkesteret vinger. Steadmans tempo er fullt av energi og blir aldri tungrodd. Dette bandet er en fryd å høre på, og det er verdt å bli sittende igjen for å høre utgangsmusikken etter teppefall.

Det er herlig å se så mange mennesker i alle aldre nyte The Sound Of Music. Det er en magi over stykket som trosser forklaring; generasjon etter generasjon forelsker seg i denne fortellingen om familie, kjærlighet og motgang, og budskapet om håp som skyller over publikum. Det er umulig å gjøre annet enn å elske det.

PS. Til alle Sound Of Music-nerder: Her er en detalj å se opp for. For noen år siden snakket jeg med Rodgers og Hammerstein-arkivaren Bruce Pomahac. Han fortalte at de under restaurering av originalmaterialet kom over Hammersteins originale tekst. Hvis du kjenner tittelsangen, vet du at de fleste synger "to laugh like a brook, as it trips and falls, over stones on its way". Tilsynelatende skrev Hammerstein egentlig "stones in its way". Lytt nøye, så vil du høre tekstforfatterens opprinnelige ord tilbake på plass slik han planla dem. BESØK VÅR SOUND OF MUSIC-SIDE FOR TURNÉINFO OG BESTILLING

https://www.youtube.com/watch?v=HxH6FVx5h60