ANMELDELSE: The Sum Of Us, Above The Stag Theatre ✭✭✭✭

The Sum Of Us

Above the Stag

11/09/15

4 stjerner

En del av samfunnsoppdraget til Above the Stag er å minne oss om viktige stykker med skeiv tematikk som ikke alltid har fått den oppmerksomheten de fortjener, eller hvis evige aktualitet og universelle verdi må løftes frem på nytt. The Sum of Us av David Stevens faller i høyeste grad inn under begge disse kategoriene, og får nå en velkommen ny oppsetning som åpner høstsesongen.

Dette stykket er både kjent og mindre kjent. Her til lands er det nok mest kjent gjennom filmversjonen fra 1994 med Russell Crowe og Jack Thompson, snarere enn i sin tidligere og på mange måter svært ulike teaterform. Filmen utvider handlingen betraktelig på måter stykket ikke kan matche, og inneholder noen svært sterke skuespillerprestasjoner som har hatt en tendens til å hemme videre oppsetninger utenfor Australia. Dette er derfor en sjelden og spennende mulighet til å gjense et verk som var et definerende øyeblikk, ikke bare for skeivt teater i Australia, men for australsk teater generelt tidlig på 90-tallet.

Handlingen utspiller seg i en åpen stue i en leilighet preget av tidlig 90-tallsstil. Jeg kan ikke gå god for nøyaktigheten i de australske detaljene, men den generelle tidsfølelsen virket å treffe den rette nostalgien. Dette er hjemmet til enkemannen Harry (Stephen Connery-Brown) og sønnen Jeff (Tim McFarland). Tilbake i 1992 ville et publikum utvilsomt ha forventet et antagonistisk scenario preget av gjensidig uforstand mellom en streit far og en homofil sønn, men David Stevens trosset enkelt fordommer på en avvæpnende og imponerende måte, og skrev i stedet et stykke om et forhold preget av dyp empati og gjensidig støtte. Harry er ikke bare komfortabel med sin sønns legemlig; han er så avslappet at han til og med kjøper inn tidsskrifter for å sikre at Jeff er informert om farene ved aids/hiv, og inviterer hans dater og engangstilfeller hjem – noen ganger i en i overkant påtrengende grad.

Stykket faller grovt sett inn i tre deler. I den første er tonen komisk og utforsker dette «odd couple»-sporet med morsomme situasjoner fra et uventet familieliv. I den andre delen introduseres flere karakterer. Både far og sønn dater; Harry utforsker mulighetene gjennom et datingsbyrå, mens Jeff møter menn på lokale puber og klubber. Vi ser deres gjensidig uheldige opplevelser med Joyce (Annabel Pemberton) og Greg (Rory Hawkins), selv om materialet fortsatt spilles mer for humor enn patos. I den siste delen blir tonen mye mørkere, selv om slutten gir et visst håp om et positivt utfall for i det minste to av de fire.

Man kan forstå hvorfor dette stykket fikk så stor slagkraft for over tjue år siden. Stykket gir en stolt og selvsikker erklæring om at skeive liv handler om menn og kvinner som er like dypt forankret i familier som alle andre – og at disse familiene er like preget av kjærlighet og støtte som de er av splittelse eller dysfunksjon. Dette var et nødvendig og viktig tema den gangen, og det er det fortsatt i dag, om enn i noe mindre grad. På 90-tallet ble det fortalt historier om menn som tok med foreldrene sine på dette stykket som en måte å komme ut på, og jeg kan se for meg at det fortsatt kan være tilfelle, spesielt på turné utenfor storbyene.

Stykket inneholder gjennomgående svært gode, rike og autentiske dialogpartier som dekker en bred følelsesmessig palett – vekselsvis poetisk, naturalistisk, tørrvittig og genuint ømt. Samtalene mellom far og sønn har den naturlige flyten og sjarmen man forventer fra denne erfarne manusforfatteren. Det er flere monologer spredt utover der skuespillerne forlater realismen, og disse har en filmatisk, malerisk kvalitet i både tekst og visualisering som er svært imponerende. De bidrar til å understreke stemningen i teksten og fyller inn karakterenes forhistorie på en gripende måte – kanskje mest av alt den abstrakte skildringen av en sørgende kvinne på et tog som et symbol på livets forgjengelighet.

Det mest presserende spørsmålet stykket reiser for en anmelder, er om den store mengden godhet som vises frem hemmer det dramatiske tempoet og spenningen. Selv om det finnes en reell, mørk tristhet, spesielt mot slutten, er det ikke mye ytre handling. Man må tidvis spørre seg om dette er nok et tilfelle der «himmelen blir kjedelig», mens djevelen har monopol på alle de beste låtene. Når Greg forlater huset for tidlig i første halvdel, klager han på vei ut over at atmosfæren er for trygg og «hjemmekoselig», og verken sexy eller livlig nok. Bør det være vårt synspunkt også? Da Jeff kalte Harry «verdens beste pappa», gikk det et kollektivt, empatisk sukk gjennom salen, men var dette egentlig dramatisk fortjent, eller bare en del av den generelle feelgood-stemningen?

Alt i alt hever stykket seg over disse innvendingene. Den velmenende empatien mellom generasjonene har også sine røffere sider. For eksempel føler vi Jeffs pinlighet over farens inntrengen i hans romantiske sfære veldig sterkt, selv gjennom komikken, og vi lærer at Harrys forståelse ikke alltid har vært slik den er nå. Det er et eksepsjonelt øyeblikk mot slutten der vi får høre historien om Harrys eldre mor og hennes langvarige lesbiske partner, og hvor dyrekjøpt hans nåværende positive innstilling er på deres bekostning.

Å bryte den fjerde veggen er en viktig del av forfatterens grep, men det fungerer mindre godt nå enn det ville ha gjort da stykket først ble satt opp. Det er en følelse, spesielt i starten, av at denne strategien dels er der for å vinne over et opprinnelig publikum som kunne være skeptisk eller fiendtlig, noe som knapt er nødvendig i dag. Dette er det eneste punktet hvor stykket virker datert, og det er derfor synd at David Stevens ikke har sett på dette aspektet på nytt. Han kunne kanskje i stedet ha lekt mer med tidssekvensene, gitt de sterke monologene, for å skape kontrasterende stemninger som kunne kompensert for mangelen på plottutvikling.

De to sentrale rollene er vakkert detaljerte, teknisk stødige og svært rørende utført. De to hovedrolleinnehaverne er en troverdig far-sønn-kombinasjon, og begge lykkes godt i å formidle et bredt spekter av følelser, inkludert frustrasjon og mangel på forståelse for hverandre, så vel som dyp kjærlighet.

De to mindre rollene gir færre muligheter til å etablere nyansert karakter, men begge skuespillerne utnytter sine øyeblikk godt. Pemberton har den eneste usympatiske rollen, og hennes tolkning tonet kanskje litt for mye ned de harde kantene som trengs i et stykke der varm empati er normen. Hun har også et poeng som treffer, utover hennes homofobiske reaksjon på Jeff – nemlig at hvis Harry ikke deler sannheten om sitt familieliv med henne, hvordan kan hun da stole på ham selv? På samme måte finner Hawkins den fysiske og verbale klønetheten som trengs for å formidle vanskeligheten en utenforstående møter når man trer inn i en etablert og hyggelig hjemmearena, til tross for all dens uventede hjertevarme.

Produksjonsverdiene er generelt sterke, med særlig ros til scenograf David Shields for en herlig transformasjon av settet i sluttscenen som fortjent fikk applaus, og til regissør Gene David Kirk som brukte sin erfaring fra Jermyn Street Theatre til å utnytte den begrensede plassen hos Above the Stag til det fulle.

Dette er en markant start på den nye sesongen og ble satt stor pris på av en fullsatt sal.

THE SUM OF US SPILLES PÅ ABOVE THE STAG FREM TIL 4. OKTOBER 2015