ANMELDELSE: The Tempest, Jermyn Street Theatre London ✭✭✭

Julian Eaves anmelder William Shakespeares Stormen, regissert av Trevor Nunn ved Jermyn Street Theatre i London.

Kirsty Bushell (Miranda) og Michael Pennington (Prospero) i Stormen. Foto: Robert Workman

Stormen Jermyn Street Theatre,

13. mars 2020

3 stjerner

Trigger-advarsel kommer her

Det største trekkplasteret i denne nyoppsetningen av Shakespeares siste avskjedsstykke, er muligheten til å se den klassiske veteranen Michael Pennington (76) levere en mesterklasse i versetale i rollen som den avsatte hertugen av Milano, Prospero.  Jeg la merke til mange unge skuespillere i publikum som lente seg spent fremover, trollbundet av hans tilsynelatende uanstrengte evne til å finne og formidle mening i selv de mest komplekse talene. Dette er ingen enkel oppgave i et manus som gjør alt for å bryte ned enhver følelse av troverdig virkelighet. Prospero (som på italiensk betyr «jeg skal lykkes») er strandet på en fjern øy, ukjent for europeere, hvor han bor i en hule – og likevel er utstyrt med magiske krefter som kan styre både ånder og naturelementene.  Stykkets fantasifulle motstridelser har lenge gjort det til et av Shakespeares mest problematiske dramaer. Enhver moderne produksjon må fortsatt navigere gjennom nokså humpete inkonsekvenser i en fortelling som kan fremstå som en uforbeholden og ukritisk bekreftelse av europeisk kolonialisme, som en sjåvinistisk manipulasjon av stykkets eneste kvinnelige karakter (magikerens datter, Miranda), eller rett og slett som tøv.

Whitney Kehinde (Ariel), Richard Derrington (Antonio), Peter Bramhill (Sebastian), Lynn Farleigh (Gonzalo) og Jim Findley (Alonso). Foto: Robert Workman

Dette er en stor utfordring for teatersjef Tom Littler.  Han har imidlertid utmerket seg gang på gang i sin relativt korte tid i sjefsstolen med produksjoner som gjør en dyd ut av et enormt dramaspekter, alt sammen vakkert iscenesatt i det lille teaterrommet.  Denne gangen har han en passende «forfallent» scenografi av Neil Irish og Anett Black, der de fleste skuespillerne bærer pysjamas og slåbrok – muligens en henvisning til stykkets mange referanser til søvn og drømmer.  Men i stedet for at øy-landskapet åpner seg foran oss – der handlingen vanligvis beveger seg over øya og skiller de overlevende fra stormen Prospero har utløst, for så å konfrontere hver gruppe med emosjonelle utfordringer – virker vi her, som i mange andre moderne tolkninger, låst inne i et enkelt rom. I dette tilfellet et rom med vegger dekket av bølgende, surrealistiske hyller.  Dette skaper en merkelig spenning mellom det vi blir bedt om å tro på og det vi faktisk ser.  Dessverre føltes ikke denne spenningen behagelig eller givende for min del.  Det er nok et spørsmål om personlig smak om man responderer positivt på dette eller ikke. 

Kirsty Bushell (Miranda) og Tam Williams (Ferdinand). Foto: Robert Workman

Den samme følelsen av det bisarre strekker seg til rollebesetningen.  Miranda spilles av den eminente Kirsty Bushell, som har en tilnærming til Shakespeares tekst som er radikalt annerledes enn Penningtons, men minst like fengslende.  Likevel blir vi fortalt at hun er i tenårene – noe vi ikke tror på et sekund – om enn en tenåring med fenomenal intelligens og vidd. Som en av øyas ånder skaper Whitney Kehinde sitt eget univers i rollen som den bundne Ariel, og den atletiske tilstedeværelsen til unge Tam Williams tilfører nødvendig energi. Han viser frem kroppen til «slaven» Caliban, knapt dekket av filler og en maske.  Williams spiller også Mirandas utkårede, Ferdinand, ved å kaste visiret og klatre inn i en kledelig stripete pysjamas, noe som underbygger fokuset på det mannlige over det kvinnelige: I motsetning til Anne Francis i «Forbidden Planet», får ikke Bushell vist frem mye av sine kurver, og man sitter igjen og lurer på hvordan og hvorfor Ferdinand umiddelbart utroper henne til en «gudinne» og vil gifte seg med henne.

Tam Williams (Caliban). Foto: Robert Workman

Når det gjelder de øvrige, gjør de alle en solid innsats: Jim Findley som kong Alonso (Ferdinands far), Lynn Farleigh (en verdig, kvinnelig versjon av hoffmannen Gonzalo), Peter Bramhill (i dobbeltrolle som den aspirerende tronraneren Sebastian og den mer vellykkede klovnen Trinculo) og Richard Derrington (som Prosperos bror og nemesis, Antonio... og også som den «Admirable Crichton»-aktige butleren, uforklarlig kledd i full 1800-talls uniform og snutehatt).  Men igjen, den klaustrofobiske følelsen av dette trange rommet skapte en distanse for meg, uavhengig av de intellektuelle poengene regien forsøkte å formidle – en følelse av utenforskap jeg aldri før har forbundet med en Tom Littler-produksjon. 

Stormen spilles frem til 4. april 2020 ved Jermyn Street Theatre