ANMELDELSE: The Woman In White, Charing Cross Theatre ✭✭✭✭✭

Chris Peluso som Sir Percival Glyde møter kvinnen i hvitt. The Woman In White

Charing Cross Theatre,

4. desember 2017

5 stjerner

Bestill nå Hvem tror på spøkelser?  Alle har sin egen historie å fortelle med sine egne særegne detaljer, og min handler om en natt for noen år siden, omtrent på den tiden da den opprinnelige oppsetningen av denne musikalen nærmet seg slutten på det storslåtte Palace Theatre i West End.  Jeg var på vei hjem fra en kveld ute i Southampton på sykkel, og krysset Itchen-dalen langs en lang, rett veistrekning. Det var kaldt, og tåkedottene rullet inn fra Solent i ugjennomsiktige bølger som skjulte veien foran meg og hyllet stedene jeg kom fra i en ugjennomsiktig, lydløs, hvit vegg av damp.  Og der, midt i veien, kun iført en lang, hvit nattkjole, kom en kvinne gående med lange skritt, med håret hengende fritt over skuldrene og brystet, og med et selvsikkert, litt amuset, nærmest trassig blikk.  Hvor kom hun fra?  Og hvor var hun på vei?  Og hvorfor i all verden gikk hun midt i en hovedvei midt på en kjølig natt, knapt påkledd?  Hva var hennes historie?

Ashley Stilburn, Anna O'Byrne og Carolyn Maitland i The Woman In White.

Denne forestillingen begynner med nettopp et slikt mysterium, og utforsker det til det fulle med dyp hengivenhet og engasjement.  Inspirert av romanen med samme navn av Dickens' samtidige, Wilkie Collins – og med musikk av Andrew Lloyd Webber, tekster av David Zippel og manus av Charlotte Jones – er dette en kompakt og stramt skrevet forestilling. Den fokuserer på den klaustrofobiske verdenen til to halvsøstre: Laura Fairlie (lyrisk lidenskapelig spilt av Anna O'Byrne) og Marian Halcombe (den stadig skiftende Carolyn Maitland). Den første er skjebnebestemt til ekteskap med Sir Percival Glyde (Chris Peluso, som spiller rollen som en rendyrket skurk på en ærlig måte), mens den andre forblir hennes reservemor, alt mens faren, Mr Fairlie (Anthony Cable, omsorgsfull men virkelighetsfjern), ruller rundt i huset i en rullestol, akkurat som General Sternwood i 'The Big Sleep'.  Ja, Wilkie Collins er nærmest oppfinneren av noir-thrilleren, og selv om hans spenningshistorier kanskje ikke alltid bugner av psykologisk dybde, blir ethvert fravær der mer enn kompensert for i Lloyd Webbers forbløffende teksturerte partitur, fullt av filmiske detaljer, (virkelig) melodramatisk bakgrunnsmusikk og lidenskapelige, rastløse og lengtende melodier, alt i perfekt teatralsk tempo.

Carolyn Maitland som Marian Halcombe i The Woman In White

Jones' manus trimmer originalmaterialet til en smart og håndterbar form, og bevarer karakterene som trives i den tette, kammerlignende rammen.  Damenes sirkel utvides av Anne Catherick (den eteriske Sophie Reeves), en av Glydes tidligere erobringer – han som i våre øyne fremstår mer og mer som Soames Forsyte, blandet med de mindre tiltalende trekkene til eventyrerne som befolker Palliser-romanene. Han får også selskap av en like moralsk kompromittert partner, den glatte italienske grev Fosco (Greg Castiglioni, en ny stjerne i emning, med imponerende toppnoter). Han er kanskje – eller kanskje ikke – en ekte aristokrat, men han bærer uansett på en legeveske full av medisiner og penger.  Ja, det er mange paralleller til vår egen verden i dette forgangne landskapet: de rike og mektige som tiltrekker seg tvilsomme medløpere, som – langt fra å bare vekke vår fordømmelse – snarere kaster et dårlig lys over sine oppdragsgivere som burde visst bedre.  Og så har vi kunstnerne, som maleren Walter Hartwright (Ashley Stillburn, med en utsøkt stemme), som ankommer for å undervise damene i akvarellmaling.  Med et velvalgt knippe biroller spilt av det ressurssterke ensemblet bestående av Christopher Blades, Olivia Brereton, Janet Mooney og Dan Walter, samt et av de tre tilgjengelige barna (Alice Bonney, Olivia Dixon og Rebecca Nardin), er dette kompaniet et av byens beste og en glede å oppleve i seg selv.

Greg Castiglioni som grev Fosco i The Woman In White

Enda mer utsøkte blir de når de får stemme gjennom de skarpe og elegant formulerte tekstene til Mr Zippel: Han og Jones får selv skurkene til å virke troverdige, og gir de gode karakterene rikelig med mørke hjørner å gjemme seg i, noe Lloyd Webber griper fatt i med iver.  Selv om musikken begynner gemyttlig nok og luller oss inn i en falsk trygghet, blir vi snart dratt ned i et gjørmehav av selviskhet, svik, utroskap og grådighet, og det musikalske landskapet tilpasser seg deretter.  Dermed beveger vi oss bort fra varieté-toner og over i komplekse atonale klanger som kunne gjort en senere Bernard Herman stolt.

Carolyn Maitland, Ashley Stilburn, Anna O'Byrne i The Woman In White

Det er ikke bare det akustiske som er fornøyelig.  Forestillingens visuelle stil hviler på et praktfullt og overdådig scenedesign av den geniale Morgan Large, hvis bevegelige scenografi er helt i takt med manusets filmiske rytme.  Det hele er lyssatt med lekker sanselighet av den kyndige Rick Fisher, mens vakre kostymer er levert av Jonathan Lipman, og hår og parykker er signert et annet kjent navn her, Richard Mawbey.  Under ledelse av teatrets kunstneriske leder, Thom Southerland, ser vi en regissør i absolutt toppform. Han skaper en uendelig rekke av utsøkte tablåer som kunne vært hentet direkte fra de prerafaelittiske malernes pensler.  Interessant nok er den bevegelsen en favoritt hos den kjente kunstelskeren og samleren Lloyd Webber, så kanskje er det en ytterligere estetisk parallell å spore.  Samtidig viser Southerland seg som en mester i å håndtere sjangeroverskridende proporsjoner og rytmer, der han avslører subtile nyanser i hvert taktslag og manøvrerer mellom scener med en villedende enkelthet.  Cressida Carré er hans betrodde koreograf, som styrer bevegelsene og dansetrinnene med perfekt smakssans.

Carolyn Maitland som Marian Halcombe i The Woman In White

Bak scenen sitter Simon Holt og leder orkesteret på ti, en anselig gruppe å skjule i teatrets nesten ikke-eksisterende sideplass. Hans tilnærming er å følge handlingen på scenen og akkompagnere skuespillerne, fremfor å kreve at de følger hans takt.  Og resultatet er formidabelt.  Vi tar oss i å lene oss fremover i stolene, ivrige etter å få med oss hver vakre tone i partituret og hver dyrebare stavelse i det velbalanserte manuset og librettoen. Alt er finstemt og diskret forsterket av Andrew Johnson, hvis lyddesign lar selv det mest intime vokaluttrykket bære uanstrengt gjennom hele salen.  Lloyd Webber har også satt seg ned med resten av teamet for å forme forestillingen inn i et kompakt kammerformat, der mye av musikken er tenkt på nytt og David Cullens strålende orkestreringer er nøye overvåket: instrumenteringen er trollbindende og rører ved hjertet gang på gang med den dypeste patos.  På samme måte har kompaniet jobbet med å forme deler av teksten slik at den passer de nye omstendighetene, noe som har resultert i en produksjon som flyter med eleganse, spenning og skjønnhet.  Og tre hurrarop til produsentene Patrick Gracey, de faste her ved huset, Stephen Levy og Vaughan Williams, samt Adam Roebuck for å ha realisert prosjektet.

I musikkteater, som Andrew Lloyd Webber har sagt før, er det så mange ting som kan gå galt at det er nesten umulig å få alt til å klaffe samtidig.  Men når det skjer, er resultatet storslått.  Og det er det her.  Dette er en fantastisk gjenoppdagelse av en herlig forestilling, en som taler fra fortiden direkte til dagens bekymringer – et sterkt og nødvendig utsagn om hvordan menn og kvinner lever sammen.  Det er ingen koselig, borgerlig fluktfantasi, men snarere et tøft blikk på relasjoner, penger, makt og misbruk. Den snakker ikke ned til oss som barn, men henvender seg til oss som tenkende, følende voksne som må møte livets vanskelige utfordringer, og gir oss håp om hvordan vi kan konfrontere og kanskje mestre dem.  Og det er definitivt et budskap det er verdt å høre nå.

BESTILL BILLETTER TIL THE WOMAN IN WHITE