ANMELDELSE: Things I Know To Be True, Lyric Hammersmith ✭✭✭✭✭

Ensemblet i Things I Know To Be True. Foto: Manuel Harlan Things I Know To Be True Lyric Hammersmith, deretter på turné

16. september 2016

5 stjerner Bestill billetter til Things I Know To Be True Det er ingen vits i å pakke ting inn når det gjelder denne forestillingen, så jeg skal si det rett ut.  Den er slående.  Rett og slett formidabel.  Det er sjelden jeg forlater salen med tårer i øynene og helt ute av stand til å sette ord på hva jeg føler.  Dette skyldes ikke bare stykkets klimaks, men rett og slett oppbyggingen og utførelsen av det hele. Når en produksjon ikke gir meg muligheten til å koble ut, men suger meg inn til tross for mine iherdige forsøk på å ta notater, så vet jeg at jeg er vitne til noe helt spesielt.  Og Things I Know To Be True er definitivt nettopp det.  Spesiell.

Things I Know To Be True er en samproduksjon mellom Frantic Assembly og State Theatre Company of South Australia, og de kunstneriske lederne fra hvert kompani (henholdsvis Scott Graham og Geordie Brookman) har regi sammen.  Forestillingen hadde premiere i Adelaide tidligere i år, hvor handlingen er lagt, og selv om produksjonen har flyttet kontinent og skuespillerne er byttet ut, forblir settingen den samme.  Selv om det er brukt britiske skuespillere i denne delen av spilleperioden, er alle geografiske referanser beholdt.  Det er tatt et valg om at utøverne skal bruke britiske aksenter, noe som bidrar til en flytende stedsfølelse og understreker hvor universelle temaene er – noe som gjør det mer umiddelbart og personlig for et hjemmepublikum.

Gjennom kvelden følger vi et år i familien Prices hjem, og det viser seg å bli et turbulent år når foreldrenes ambisjoner for barna ikke blir innfridd, og hvert av barna i tur og orden må velge å stake ut sin egen kurs og bære konsekvensene av det.  Forestillingen åpner med en bar scene; alt det teatralske er blottlagt.  Det eneste som fyller rommet er en mengde hengende lamper, som brukes plettfritt for å forsterke historien (scenografi og lys er begge slående designet av Geoff Cobham).  Gradvis gjennom stykket bygger ensemblet opp bakgården mens familien navigerer sine valgte livsveier.  Selv om barnas individuelle reiser kan virke i overkant dramatiske når de ses under ett – én med knust hjerte, én som går fra ektemannen, én som kjemper med sin identitet og én som er involvert i ulovligheter – gjør skuespillernes dedikasjon historiene helt troverdige.

Skuespillerne er utrolig sterke og utnytter hvert subtile øyeblikk av humor eller patos som er mesterlig ført i pennen av Andrew Bovell.  Mens de navigerer mellom direkte henvendelse til publikum, forhøyede fysiske metaforer og mer naturalistisk spill, blir både komikken – og tragedien – i stykket ivaretatt av ensemblets selvsikre, karismatiske og dyktige tilnærming.  Det dveles aldri for lenge – tempoet er en nøkkelfaktor – og de tyngre øyeblikkene er aldri unødvendige, men alltid karakterdrevne.  Rosie, den yngste av barna, blir fantastisk spilt av Kirsty Oswald. Selv om hennes reise kan virke mindre dramatisk enn søsknenes, fungerer hun som en slags ryggrad i stykket, enten som deltaker eller observatør.  Hennes direkte henvendelser er perfekt kalibrert og utrolig sjarmerende.  Etter hvert som karakterene nærmer seg sine store livsvalg, får hver og en av dem muligheten til å knytte bånd til publikum, og vi blir trukket stadig dypere inn.  Fran er en formidabel matriark, og hennes situasjon, skildret med sterkt nærvær av Imogen Stubbs, er nesten for smertefull å bevitne; en mor som kjemper for å kommunisere åpent med barna sine.  Det er virkelig en strålende prestasjon.  Hennes pensjonerte mann, Bob (Ewan Stewart), er den perfekte motparten i alle forstander, gjennom både lys og mørke, mens den ene sjokkerende nyheten etter den andre slippes over dem.

Det fysiske uttrykket er vakkert sammenvevd med plottet, sceneskiftene, karakterenes dialog, deres drømmer og ambisjoner.  Bevegelsene har en lyrisk, drømmeaktig kvalitet som uttrykker karakterenes innerste lengsler – og de er dypt bevegende.  Å se karakterer bli berørt av ansiktsløse hender mens de minnes en elsker, eller se dem bli løftet over hodehøyde og båret idet følelsene deres stiger til overflaten, føles helt essensielt i øyeblikk der ord ikke lenger strekker til.  Likevel, som med resten av forestillingen, brukes dette fysiske arbeidet på variert vis og er krydret med humor: fra sømløse sceneskift med glidende møbler til de nesten abstrakte reaksjonene fra barna når de hører foreldrene fortelle om hvordan en av dem ble unnfanget.

Dette er mye av grunnen til at forestillingen er en slik suksess.  Med et tema som så lett kunne blitt tynget ned av sentimentalitet, er det briljant konstruert for å unngå nettopp dette.  Andrew Bovell styrer unna denne enkle fristelsen, og selv i de dypeste øyeblikkene av alvor og følelser er humoren aldri langt unna. Dette gjør opplevelsen enda sterkere, og ensemblet skinner i sin lojalitet til historien.  Rytmen og innholdet i dialogen gir en sterk følelse av fellesskap og, viktigst av alt, familie, noe som gjør denne følelsesmessige berg-og-dal-banen enda mer intens.  Den tragiske uunngåeligheten i scener som konfrontasjonen mellom Pip (Natalie Casey) eller Mark (fortreffelig spilt av Matthew Barker) og deres mor, blir dermed enda mer gripende.

Familier er kompliserte og vanskelige, men når familiedrama fanges på riktig måte, kan det være enormt rørende.  Uansett bakgrunn har vi alle sterke følelser knyttet til begrepet «familie», og de båndene sitter som regel dypt.  Brookman og Graham har levendegjort Bovells allerede vitale historie på en slik måte at skuespillernes prestasjoner virkelig får gløde.  Jeg utfordrer deg til å ikke bli beveget.  Dette er kort fortalt en gnistrende forestilling med universell appell.  Alt jeg kan si er: gå og se den! Du vil ikke bli skuffet.

BESTILL BILLETTER TIL THINGS I KNOW TO BE TRUE