ANMELDELSE: Thoroughly Modern Millie, Landor Theatre ✭✭✭

Ensemblet i Thoroughly Modern Millie. Foto: Richard Davenport Thoroughly Modern Millie

Landor Theatre

25. august 2015

3 stjerner

Noen musikaler fungerer på grunn av stjernene i hovedrollene. Noen fungerer takket være den fantastiske musikken, mens andre lever på gnistrende dansenumre. Noen lykkes fordi de forteller en fabelaktig historie gjennom sang. Andre igjen fungerer fordi de bryter ny grunn, leker med sjanger og form, og redefinerer hva en musikal kan være. Noen musikaler er suksesser rett og slett fordi de er basert på høyt elskede bøker, filmer eller teaterstykker.

Thoroughly Modern Millie er ikke en musikal som passer inn i disse kategoriene, og det kan diskuteres om den egentlig fungerer som scenemusikal i det hele tatt. Den er velsignet med en bemerkelsesverdig tittellåt som kan fungere som en tå-tappende inspirasjon, en kilde til vidd og eleganse, og som samtidig kan fungere som en reflekterende melodi eller en kjærlighetsballade. Basert på en bisarr B-film som har oppnådd kultstatus takket være skuespillerne, og til tross for at stykket gjorde Sutton Foster til stjerne på Broadway og ga Amanda Holden en Olivier-nominasjon i West End, er stykket et merkelig, campy melodrama-møter-farse. Det hele livnes opp av musikk som – bortsett fra tittellåten og et par numre lånt fra Gilbert og Sullivans Ruddigore og Victor Herberts Naughty Marietta – er fullstendig forglemmelig.

Skal Thoroughly Modern Millie fungere skikkelig, må den være stilig, outrert, full av energi og finesse, plettfritt ssunget og krydret med sprudlende koreografi. Hele stykket må ha en kohesjon og en absurd, men totalt engasjerende visjon som gjenskaper spenningen fra stumfilmæraen (men med dialog som er morsom hvis den leveres riktig, men gjespende kjedelig hvis den spilles naturalistisk). Dette er en av de sjeldne anledningene hvor «mer er nødvendig» og «mindre er feil».

Nå spilles SDWC Productions’ nyoppsetning av Thoroughly Modern Millie på Landor Theatre, regissert av Matthew Iliffe, med musikalsk ledelse av Chris Guard og koreografi av Sam Spencer Lane og Freddie Huddleston. Det er en energisk og entusiastisk forestilling, og selv om det finnes et par treffsikre prestasjoner, har Iliffe i det store og hele valgt en altfor trygg tilnærming som ikke lar stykket, eller ensemblet, skinne slik de kunne ha gjort.

Thomas Inge, Chipo Kureya og George Hinson. Foto: Richard Davenport

Dansen er det eneste området hvor det gjennomgående er en stilig, camp og herlig overdreven tilnærming. Skuespillerne er alle dyktige dansere, og numrene gnistrer av kraft og spilleglede. Lane og Huddleston har gjort en formidabel jobb med å sikre presisjon i både trinn og bevegelser; fellesnumrene er presise, og alle er nøyaktig i takt i en herlig synkronitet. Både tittellåten og «Forget About The Boy» er nydelige, og det er noe virkelig imponerende tapping fra George Hinson, Thomas Inge og hele det kvinnelige ensemblet.

Andrew Riley forvandler Landor-scenen til en levende 1920-tallsverden full av muligheter gjennom smart bruk av vakkert designede skjermer, en fiks provisorisk heis og et stort dansegulv som forvandles fra kontor til hotellresepsjon med et svirp av en frynsekjole. Det ser både prangende og glamorøst ut, helt riktig for perioden, og Sam Waddington lyssetter det hele med et sikkert øye og stor dyktighet, slik at skyggene danser og svever på en passende romantisk eller uhyggelig måte, alt etter scenens behov.

Francesca Lara Gordon gjør sin profesjonelle debut som Millie og beviser at hun er et navn å merke seg. Hun har flotte ben og danser med stor glød. Velsignet med en søt stemme ville Gordon vært et fyrverkeri i den rette rollen. Men slik hun er instruert her, gnistrer hun ikke helt slik hun burde. Millie må lyse opp rommet når hun trer inn og utstråle karisma og sjarm – når hun viser seg å ha imponerende stenografiferdigheter, burde det være et glimt i øyet som virkelig fryder seg over overraskelsen hun skaper.

Gordon gjør en god figur i rollen, men stemmen er ikke helt kraftfull nok, beltingen ikke helt sterk nok, og leveringen mangler den energiske snerten som skal til for at showet skal løfte seg. Hovedproblemet er at Gordon prøver å spille Millie i en naturalistisk stil, men det er ikke det rollen krever eller trenger.

Francesca Lara Gordon, Ben Stacey og Samuel Harris. Foto: Richard Davenport

Hun får heller ikke mye drahjelp fra mennene i Millies liv, som begge har en viss stil, men ingen av dem føles helt riktige for rollene sine. Ben Stacey er kjekk på den «nabogutt»-måten vi kjenner fra utallige amerikanske TV-serier, men han mangler selvtilliten karakteren trenger, og også sårbarheten. Han har også en søt stemme, men den kommer til kort i det øvre registeret. Han kan imidlertid danse, og han gir rollen både vigør og entusiasme. Han er på sitt beste i sluttscenene, og sammen med Gordon skaper han en sjarmerende finale.

Millies potensielle ektemann og sjef, Trevor Graydon III, spilles mindre vellykket av Samuel Harris. Han har det rette utseendet, men ikke den rette lyden, og definitivt ikke den rette sansen for sensuell selvsikkerhet. Graydon er den ultimate kvinnebedåren – rik, privilegert og på utkikk – men Harris overbeviser ikke her. Stemmen hans er utmerket i mellomregisteret, men blir diffus og ofte uren i de høye tonene. Det er et grunnkrav for rollen at han kan synge «Sweet Mystery of Life» med letthet og «The Speed Test» med fart og presisjon. Dessverre strakk ikke Harris til i noen av delene.

De beste prestasjonene finner vi i birollene. Christina Meehan er en fantastisk streng Miss Flannery, men av den typen som har et hjerte av gull når hun først liker deg. Parykken hennes var en fryd og helt perfekt for karakteren. Hun tilførte stykket akkurat den rette mengden «rough» i Thoroughly Modern Millie. I den andre enden av skalaen, men med like stor selvsikkerhet og karakterpresisjon, strålte Sarah Marie Maxwell som Miss Dorothy. Sprudlende, storøyd, vakker og med en uanstrengt stemme (selv om «Sweet Mystery of Life» var på håret), tilfører hun en herlig friskhet til rollen som den uskyldige ungpiken med en hemmelighet.

Sarah Marie Maxwell og Alex Codd. Foto: Richard Davenport

Stykket har to fantastiske roller for modne skuespillerinner med komisk teft, men her ble begge uforklarlig nok spilt av unge kvinner: Steph Parry som den onde, men idiotiske Mrs Meers, og Chipo Kureya som Muzzy. Ingen av dem var i nærheten av gamle nok til å få disse karakterrollene til å fungere slik de skal. Begge var strålende dansere og sangere, og begge lyste i ensemblenumrene der de kunne boltre seg i sin egen alder. Man skulle ønske deres åpenbare talenter ble brukt bedre.

Anthony Starr og Alex Codd traff den rette balansen av tøys i sine portretter av henholdsvis Bun Foo og Ching Ho. Codd er spesielt effektiv og finner den presise linjen mellom komisk inkongruens og romantisk driv. Begge danset eksepsjonelt godt og leverte de tullete øyeblikkene med stor stil.

Musikalsk sett, spesielt når hele ensemblet synger, er det ingenting å klage på. Guard holder kontroll på de musikalske tøylene fra keyboardet, og ensemblet er godt drillet; harmoniene sitter som et skudd, og diksjonen er utmerket selv når mange danser og synger samtidig. Sammensetningen av det lille bandet var ikke helt overbevisende, og det kunne kanskje fungert bedre med bare keyboard og trommer. Når det er sagt, og bortsett fra en og annen uren tone, ga bandet god støtte til de på scenen.

Dette er en vanskelig musikal å lande under de beste forhold; det blir enda tøffere når castingen (Anne Vosser) ikke er ideell. Men det er mye engasjement og entusiasme fra det unge ensemblet, en god porsjon strålende dans og flere utmerkede biroller.

Det er vanskelig å ikke la seg rive med av Millie og vennene hennes – og vi ser frem til å se hva dette kompaniet og disse utøverne gjør neste gang.

Thoroughly Modern Millie spilles på Landor Theatre frem til 13. september 2015