ANMELDELSE: Tickle the musical, King's Head Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Tickle, en ny musikal basert på verdenen for utholdenhetstikling, som nå spilles på King’s Head Theatre i London.

Ensemblet i musikalen Tickle. Tickle

16. oktober 2019

King's Head Theatre

3 stjerner

BESTILL BILLETTER[/thrive_2step

Chris Burgess er en klok og talentfull låtskriver som også er en av de fremste eksponentene for revy-skriving her til lands, noe som plasserer ham i en svært eksklusiv gruppe.  Revy er en beryktet «vanskelig» form, der suksess i stor grad avhenger av evnen til å spinne frem individuelle, karakteriserte øyeblikk som er bundet sammen av et generelt «tema», men som er tilstrekkelig selvstendige til å bli forstått på egen hånd, uten referanse til helheten.

Ben Brooker og James McDowell i musikalen Tickle.

Det er nettopp denne ferdigheten, dette talentet for revy, som gjør at han ikke er like godt egnet til å skrive bok-baserte musikaler.  Likevel har han skrevet – og jeg har sett – flere historiedrevne musikalkomedier, hvorav ingen har endret min mening om at denne store revyforfatteren er en problematisk musikalforfatter.  Og dette siste tilskuddet fra Lambco Productions, en minikammer-musikal om det pussige miljøet for «konkurransepreget utholdenhetstikling», er dessverre intet unntak.

Fritt, og i en mye enklere form, basert på den enorme suksessen til den uavhengige nyzealandske filmen «Tickled» fra 2016, dropper denne 75-minutters utflukten filmens dokumentarformat og mørkere thriller-øyeblikk.  I stedet får vi historien om hva som skjer med to kjekke unge menn som på en eller annen måte blir rekruttert inn i den ufattelige – og hittil helt usynlige – verdenen der man prøver å få andre kjekke menn til å le, ikke ved å fortelle vitser, men ved å manipulere kroppene deres med fingre eller fjær.  De homoerotiske assosiasjonene blir naturligvis tvangsmessig benektet av arrangørene, som liker å late som overfor seg selv – og de heterofile guttene de rekrutterer – at det hele er helt uskyldig.  Det er en sær historie, men den gis i utgangspunktet en traust og bokstavelig dramatisk behandling, som deretter fører til noen ganske brå overganger når de mer spektakulære karakterene trer inn på scenen.

Richard Watkins og Amy Sutton.

Dermed skjer det at vi etter det kjekke, om enn litt for «Sondheim-møter-Urinetown»-aktige åpningsnummeret, «Drab Town», skifter stemningsleie og får en helt nydelig integrert duett for de to hovedrollene, «Beautiful»: dette er en virkelig god sang og representerer Burgess på sitt aller beste.  Hvis han bare skrev – eller ga ut – sanger av denne kvaliteten, ville han vært internasjonalt berømt.  Så kaster vi oss inn i den svært annerledes, kvasi-parlando-pregede og anspente «It’s Not Gay», og her støter vi på Burgess' ene store last som låtskriver: overfylte tekster.  Selv i den tørre, intime akustikken i pubteateret King's Head, uten forsterkning og med svært finstemt akkompagnement fra kapellmester David Eaton, må dette talentfulle ensemblet kjempe en hard kamp for å komme seg gjennom alle stavelsene Burgess tvinger dem til å uttale.  Joda, ser man på Sondheim igjen (noe jeg er sikker på at Burgess ofte gjør), er det mulig å skrive raske partier, forutsatt at man er ekstremt nøye med hvilke konsonanter og vokaler som brukes og hvordan de plasseres – og fremfor alt – hvor stor del av handlingen de må bære.  De beste hurtigsnakkende «patter songs» er ofte narrativt overflødige: de er glansnumre for verbal ekvilibrisme.  Slik er det ikke her.  Vi må anstrenge oss for å høre etter i frykt for å gå glipp av viktige deler av handlingen.

James McDowell og Ben Brooker.

Ben Brooker, som den homofile Callum, og James McDowell som hans utkårede, den streite Chris, er smertelig klar over dette, og man kan ofte se dem gispe etter luft mens de raser gjennom de vanskeligste delene av Burgess' tekst.  Det samme gjelder Amy Sutton som skurken Davina Diamond.  All ære til alle tre for et helhjertet forsøk, men det er en tung motbakke.  Richard Watkins’ drag-nummer, Tina Tickle, klarer seg bedre; hun får generelt mer glitrende, melodiøse «show tunes» tilpasset sin campy personlighet – inkludert det virkelig flotte avslutningsnummeret «What Would Julie Andrews Do?».  Men Watkins’ største utfordring ligger i det skumle øvre registeret han stadig blir bedt om å mestre, uten at stemmeomfanget hans helt strekker til.

Helt ærlig, hvorfor utsetter forfattere sine skuespillere for slike vanskeligheter i en splitter ny forestilling der de kan gjøre akkurat som de vil?  Dette skjer hele tiden.  Jeg finner det rett og slett umulig å tro at kapellmesteren og den reflekterte og sensitive regissøren Robert McWhir ikke ved flere anledninger høflig foreslo omskrivinger for å tilpasse materialet til ensemblets ferdigheter.  Kanskje jeg tar feil: Jeg vet ikke dette med sikkerhet, men jeg anser det som lite sannsynlig at ingen la merke til partiturets fallgruver – eller at de unnlot å si fra om de gjorde det.

Uansett, forestillingen er vakkert lyssatt – av produsenten selv – og i den etterlengtede glamorøse finalen får vi noen fornøyelige bevegelser signert koreograf Sam Spencer-Lane.  Scenografien er minimal – den benytter seg av et drapert sett fra en forestilling tidligere på kvelden – men kostymene er tidsmessige og inkluderer til slutt en god del fjær.  Jeg hadde med meg en venn som ikke kan noe om musikaler, og han likte det.  De med et mer erfarent og kritisk blikk vil kanskje synes at deler av forestillingen er vanskeligere å svelge.

Spiller frem til 26. oktober 2019 på King's Head Theatre