ANMELDELSE: To Kill A Mockingbird, Gielgud Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Harper Lees To Kill A Mockingbird (Drep ikke en sangfugl), dramatisert for scenen av Aaron Sorkin og nå aktuelt på Gielgud Theatre i London.

Rafe Spall som Atticus Finch. Foto: Marc Brenner To Kill A Mockingbird

Gielgud Theatre, London

31. mars 2022

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Dette er en klassiker som ikke trenger noen ny tolkning. Harper Lees tidløse roman er en av de sjeldne bøkene som virkelig fortjener merkelappen «folkekjær», og Aaron Sorkins mesterlige bearbeidelse bevarer historien samtidig som den løfter dagsaktuelle temaer frem i lyset. Sorkin elsker en god debatt (som sett i The West Wing og Et spørsmål om ære), og her blir vi raskt ført inn i rettssalen av en trio med fortellere. Tempoet i hendelsene er nydelig balansert i Bartlett Shers elegante regi. Rettssaken mot den fargede mannen Tom Robinson, som anklages for å ha voldtatt en hvit kvinne, avdekker den gjennomsyrende rasismen i Maycomb County på 1930-tallet, og Atticus' forsvar av ham er dessverre like tragisk aktuelt den dag i dag.

Harry Reading (Jem), David Moorst (Dill) og Gwyneth Keyworth (Scout). Bakgrunn: Pamela Nomvete (Calpurnia). Foto: Marc Brenner

Våre historiefortellere er barna: Scout, spilt med en glimrende innsats av Gwyneth Keyworth som fanger hennes trass og nysgjerrighet perfekt; Jem Finch som, i Harry Reddings dyktige og gripende tolkning, vokser opp og blir mann foran øynene våre; og en scenestjelende prestasjon av David Moorst som Dill, med klare antydninger til hans seksualitet. Dill må leve livet som en utenforstående og møte den samme forfølgelsen som Robinson, et poeng som formidles vakkert gjennom en sensitiv rolletolkning. Materialet er strålende formet, og selve narrativet står klart og tydelig frem.

Jude Owusu som Tom Robinson. Foto: Marc Brenner

Sist jeg så Rafe Spall på scenen, var i den intense soloprestasjonen Death of England på National Theatre. Her, i rollen som Atticus Finch, forstår han at dette er et maraton, ikke en sprint, og han leverer den mest medmenneskelige tolkningen av Atticus jeg noensinne har sett. Humor og varme er til stede fra start, men lidenskapen hans eksploderer under rettssaken, og hans tro på at alle innerst inne er gode, er både hans svakhet og hans styrke. Dette understrekes i de utmerkede scenene mellom Atticus og hushjelpen Calpurnia – en enestående Pamela Nomvete. Deres litt krevende forhold og hennes «passive aggressivitet» forklarer med all tydelighet at han aldri, ALDRI, vil oppleve livet slik en farget person gjør i det fylket – og i en by hun ser en helt annen side av.

Poppy Lee Friar (Mayella), Rafe Spall (Atticus). Foto: Marc Brenner

Sorkin viker ikke unna bruken av N-ordet, men han legger det i munnen på de rette karakterene i riktig kontekst. Den rasistiske Bob Ewell fremstår som et levende gufs fra KKK i Patrick O'Kanes dyktige fremføring. Det er så mange vakre øyeblikk, og når Boo Radley lokkes frem i lyset av Scout, er det et dypt rørende øyeblikk som bærer oss helt frem til stykkets konklusjon.

Ensemblet i To Kill A Mockingbird. Foto: Marc Brenner

Jeg lærte alt jeg vet om rasisme da jeg leste boken som 15-åring. I tiden etter George Floyd føles historien enda mer relevant, og det er sannelig på tide med en filmatisering basert på Sorkins fabelaktige manus. Dette er en av de beste kveldene du kan ha i teateret, og det vil garantert bli en av årets største West End-suksesser. Alle reiser seg for denne.

BESTILL BILLETTER TIL TO KILL A MOCKINGBIRD I LONDON

Les også: To Kill A Mockingbird – Møt skuespillerne, billetter ute nå

Spilles nå på Gielgud Theatre i London