ANMELDELSE: Torch Song, Turbine Theatre Battersea ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Torch Song, Harvey Fiersteins skuespill som nå spilles på det nyåpnede Turbine Theatre i Battersea.

Matthew Needham (Arnold) i Torch Song. Foto: Mark Senior Torch Song

Turbine Theatre, Battersea

6. september 2019

3 stjerner

Bestill billetter

Regissør Drew McOnie glimret med sitt fravær under pressenatten for åpningen av dette fantastiske skuespillet av Harvey Fierstein på et splitter nytt teater i London.  Han er en travel mann, og jeg er sikker på at han hadde gode grunner for ikke å være til stede.  På en måte var det likevel betegnende for mangelen på avtrykk han har satt på denne forestillingen, som i stedet for å virkelig gå i dybden på forfatterens strålende materiale, foretrekker å skli på overflaten. Den leverer fornøyelse og litt mild patos, men går glipp av dybden, dramaet og – viktigst av alt – den svimlende humoren programmet lover publikum.

Matthew Needham (Arnold), Rish Shah (Alan). Foto: Mark Senior

De som kommer best ut av dette er birollene.  Dino Fetscher som den biseksuelle Ed er den sterkeste personligheten på scenen: hans imponerende utseende som en veltrent 70-talls 'klone', som flørter med guttene i New Yorks bakromsbarer samtidig som han er interessert i jenter, kombinert med den atletiske kraften han legger i hver bevegelse eller gest – selv når han står helt stille – gjør ham magnetisk og fascinerende å følge; han legger mye detaljer inn i sin følelsesmessige reise, og gjør den både troverdig og minneverdig.

Daisy Boulton som hans kvinnelige kjærlighet, Laurel, gjør mye ut av rollen sin, med en sjenerøs, involvert og lidenskapelig opptreden som gjør henne til en logisk partner for Ed.  Etter pausen gir Bernice Stegers en dristig og kontant fremstilling av hovedpersonens mor: en dominerende og bøllete jødisk matriark som ikke egentlig klarer å akseptere sønnen, men som heller ikke klarer å gi slipp på ham: hennes rolle bærer mye av vekten frem mot stykkets klimaks, men jo lenger hun er på scenen, desto mer blir vi oppmerksomme på den generelle mangelen på tempo og timing i forestillingen. Dette undergraver skuespillernes evne til å 'plassere' både humor og sorg.  Og det er egentlig noe regissøren må stå til ansvar for.  Det burde vært jobbet mer med regi her, og mer omtanke burde vært lagt i den nitidige oppbyggingen av komedien, ellers lander rett og slett ikke vitsene slik de skal, og vi blir ikke så berørt som vi burde.

Bernice Stegers som Mor. Foto: Mark Senior

Uten den briljante lettheten i forestillingens livsglede, kjenner vi ikke på langt nær nok på smerten og lidelsen som ligger i kjernen av stykket.  Og det er synd.  Dette ensemblet fortjener bedre forberedelser før de sendes ut foran publikum: de kan ikke bare finne ut av det på egen hånd.  Dette er langt fra et enkelt drama: alle karakterene er komplekse og mer enn bare litt forvirret over verdenen de lever i.  Tydeligere valg må tas for å la de språklig elegante monologene, samtalene og argumentene få sin fulle styrke og effekt.

Dino Fetscher (Ed), Rish Shah (Alan). Foto: Mark Senior

Det er også nykommere som gjør sin scenedebut: Jay Lycurgo er munter og energisk som den adopterte 15-årige kjekkasen David, og Rish Shah gjør en hederlig jobb med å etablere den tragiske Alan, hovedpersonens tapte kjærlighet.  Men oppmerksomheten vår dras stadig tilbake til Matthew Needham i rollen som forfatterens alter ego, Arnold.  Han leverer en preget, lakonisk og innadvendt tolkning som er den rake motsetningen til det manuset legger opp til.  Hans mutte og ofte ubevegelige ansiktsuttrykk tar livet av vits etter vits etter vits: joda, noen overlever, men det er mange ofre.  Vel, det er én måte å tolke rollen på.  Jeg synes ikke det fungerer.  Dette er egentlig stor komedie.  Det er en type drama som fungerer best hvis skuespillerne kan vise et dypt følelsesmessig engasjement og snu på en femøring mellom menneskelige ytterpunkter: i det ene øyeblikket bør de få oss til å riste av den 'svimlende' latteren programmet reklamerer for, og i det neste bør de kunne stoppe oss tvert i sjokkert stillhet og sorg.  Slik er manuset skrevet.  Å late som noe annet er å gå glipp av stykkets innerste sjel.

Matthew Needham (Arnold), Dino Fetscher (Ed). Foto: Mark Senior

Og det ligger mye mer i det enn som så.  Dette er også et stykke som handler 'om' selve teatret: det begynner med 'dramaet' i å legge maskara og kle seg i drag; det byr på monologer og resitasjoner av ulike slag, inkludert å lytte til dem i totalt mørke (lysdesign av James Whiteside); det tar oss gjennom en snedig 'kvartett' av stemmer i en felles seng; det bruker fysisk teater til å karikere og gestulere historien; og det kulminerer i en tilsynelatende tradisjonell situasjonskomedie med en klassisk scenografi (design av Ryan Dawson Laight, som treffer spikeren på hodet med kostymene), akkurat som Neil Simon kunne ha skrevet det.  Innimellom alt dette ligger Sebastian Frosts varierte, om enn ikke alltid helt stilsikre, lyddesign.  Men hele veien, gjennom alle disse stilartene, løper den konsekvente autoritetsstemmen – Arnold – som utforsker sin tese om kjærlighet, tap og identitet.  Dette er alle aspekter av teater som McOnie burde være mester for; når han ikke har vist seg som det ved denne anledningen, må det finnes grunner til det.  Kanskje produsenten og teatersjefen, Paul Taylor-Mills, kan kaste lys over det.

Matthew Needham (Arnold) og Daisy Boulton (Laurel). Foto: Mark Senior

Uansett hva årsaken er, det vi får her er en helt grei fremføring av et virkelig, virkelig godt manus.  Lytt til hva skuespillerne sier, inkludert Needham, og uavhengig av hvordan det høres ut, vil magien virke: den vil få deg til å vende tankene innover og stille deg selv ransakende, viktige spørsmål om hvem og hva du elsker, hvor og hvordan du har opplevd tap i livet, og – fremfor alt – hvem du egentlig føler og tenker at du er.  Men vær forberedt på å gå glipp av stykkets virkelige topper og bunner.  Og det, får man håpe, er tilstrekkelig for å forsvare anstrengelsen med å finne frem til spillestedet: Jeg tok toget fra Victoria til Battersea Park og gikk deretter rundt hjørnet for å hoppe på bussen to stopp til sørsiden av Chelsea Bridge, før jeg gikk resten av veien.  Det var ganske enkelt.  Andre ruter kan være mindre praktiske.  Å komme seg derfra til Waterloo etter forestillingen var mye mer komplisert og tidkrevende.  Jeg håper teaterets nettside snart tilbyr tydeligere og mer utfyllende reisebeskrivelser.

Les andre anmeldelser