ANMELDELSE: Two Into One, Menier Chocolate Factory ✭✭✭✭

Two Into One

Menier Chocolate Factory

26. mars 2014

4 stjerner

I programmet for sin egen produksjon av stykket Two Into One, som nå spilles på Menier Chocolate Factory, snakker Ray Cooney om rolleskifting i farsen: "Du ser etter en god skuespiller - kanskje en som har en liten egenhet, men som er fabelaktig sannferdig... du ser etter noen som kan spille det troverdig."

Og det har han helt rett i.

Hemmeligheten bak en god farse er et uimotståelig komplisert plott som gir mening (i hvert fall på et vis), naturlig latterlige karakterer og skuespillere slik Cooney beskriver. Handlingen må bygge på et enkelt premiss og legge lag på lag med kompleksitet og intriger helt til det eksploderer i tøylesløs humor. Dette er ikke plassen for de som ikke trives med ensemblespill eller vil dele rampelyset. Det er ikke for de som overspiller – det krever enorm disiplin, finpusset teknikk og en glitrende forståelse for stil og eleganse.

Farse er mye vanskeligere å mestre enn tragedie. Faktum. Det er altfor lett å overspille og erstatte den troverdigheten Cooney snakker om med en desperat jakt på billige poeng.

Two Into One er en fabelaktig konstruert farse som sentrerer rundt en gruppe det er lett å mislike – konservative politikere med en forkjærlighet for utenomekteskapelige affærer. Nesten uanstrengt introduserer Cooneys tekst nøkkelpersonene, definerer dem raskt, og kaster dem deretter ut i en virvelvind av komikk.

Som statssekretær i Innenriksdepartementet under Margaret Thatcher, er Michael Praeds karakter Richard Willey selve symbolet på den Eton-utdannede politikeren født til å styre. Han er høy, kjekk, slepen og verdensvant, full av sjarme, men med et glimt i øyet fordi han planlegger et stevnemøte med en ung sekretær fra statsministerens kontor. Praed er upåklagelig perfekt i rollen på alle måter. Hans aura av ro blir utfordret, hans høysnue blusser opp, og hans manglende evne til å forstå privatsekretærens tilsynelatende hemmelige homofile dobbeltliv er total – alt mens han sprudler av sjarm. Det er en presis og helt prikkfri prestasjon. Kostelig.

Som fru Willey er Josefina Gabriela like imponerende. Det er ikke mange skuespillerinner som kan få salen til å bryte ut i latter bare ved å lukke en dør bestemt, kun ved hjelp av underarmen og hånden. Men som alt annet i hennes forestilling, er dette øyeblikket perfekt timet for maksimal komisk effekt. Hun er fortryllende, enten hun blir revet med av en uventet mulighet for en affære eller må konfrontere sin egen ektemann i sengen når hun håpet på en annen. Det er en sublim eleganse over arbeidet hennes som er strålende. Kostelig.

I den vanskeligste rollen, som den uheldige og underkuede privatsekretæren George Pigden, er Nick Wilton en desperat, forvirret og klønete type av den godtroende sorten. Han leverer mye smart fysisk komedie som aldri føles overdrevet, og selv om det åpenbart er innøvd med militær presisjon, fremstår det friskt og spontant hver gang. Han blir selve personifiseringen av total forvirring og lidende raseri. Kostelig.

Resten av ensemblet er like fantastiske. Tom Golding er utrolig morsom som den aspirerende skuespilleren som kaster klærne ved minste anledning for det han tror er en audition, bare for å bli sømløst rullet inn i det falske homofile sidesporet for firedobbel latter. Kelly Adams er herlig som hans potensielt utro kone, komplett med parykk og prangende solbriller og en egen evne til å bli sittende fast under serveringstraller. Med en sølvgaffel solid plantet i bakenden, er Jeffrey Hollands hotellsjef en herlig blanding av snobbete selvrettferdighet og verdig indignasjon. Kostelig.

Kathryn Rooney, i rollen som den obligatoriske Labour-politikeren, streifer rundt på scenen som et maktmenneske full av galle, og lover skandaler ved hver sving. Som en mester i drepende blikk og hevede øyenbryn kunne hun skremt vannet av hvem som helst. Men hun er akkurat passe lett i stilen, helt korrekt, slik at hun ikke forstyrrer den teatralske harmonien. Kostelig.

Ray Cooney selv dukker opp som den småsenile servitøren som prøver å holde styr på alle renkespillene rundt Willey-familien og deres entourage. Som 82-åring er han like presis og tilstede som de yngre skuespillerne, og genuint morsom. Hans komiske genialitet følger ham overalt. Kostelig.

Det foregår en bemerkelsesverdig symfoni av presis dørsmelling her; dette ensemblet må ha brukt timer på å sikre at timingen satt på sekundet. Det gir stor uttelling, og til tross for den koreograferte presisjonen, er situasjonenes friskhet perfekt bevart. Alt virker spontant, selv om man tydelig ser det harde arbeidet som ligger bak. Bravo til både skuespillere og regissør. Dørsmellingen alene er verdt billettprisen.

Julie Godfreys scenografi er litt trang, men fungerer godt i lokalet. Tidsepoken er tydelig og rent gjenskapt, og den gammeldagse hotellfølelsen bidrar til at komediens lune natur fungerer desto bedre.

Cooneys regi er stram og tydelig. Det er ingenting annet enn beundring å spore for hans arbeid her.

Dette er morsommere enn noe som har gått i West End siden One Man, Two Guvnors først flyttet over.

Gammeldags engelsk farse levert med stil, sjarm og stor dyktighet, full av latter og uventede gleder.