ANMELDELSE: Under Milk Wood, National Theatre London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Dylan Thomas’ Under Milk Wood, som nå spilles på National Theatre i London.

Michael Sheen i Under Milk Wood. Foto: Johan Persson Under Milk Wood.

National Theatre.

23. juni 2021

4 stjerner

Bestill billetter

«To begin at the beginning…» – bortsett fra at denne oppsetningen ikke starter ved begynnelsen av Dylan Thomas’ klassiske skuespill. Dagen starter på et sykehjem, der Mr. Jenkins har gått glipp av frokosten og er forvirret. Dette tilleggsmaterialet av Sian Owen er vakkert naturalistisk og inneholder fiffige hint om teksten som skal komme. Det er litt av et rykk når Mr. Jenkins' sønn (Michael Sheen) dukker opp i scenen og insisterer på å få se faren sin – et hastverk som ikke blir helt forklart. Han er ustelt, og det blir raskt avslørt at han har et alkoholproblem; han er Dylan Thomas’ gjenferd, som kanskje tar det farvellet han aldri fikk tatt i det virkelige liv. Gjennom et fotoalbum og minner om bestefaren, pastor Eli Jenkins, sniker Llareggub seg nærmere. Men akkurat idet det er innen rekkevidde, blir teksten snarere revet til seg enn omfavnet.

Cleo Sylvestre og Alan David i Under Milk Wood. Foto: Johan Persson

Det er først når scenen tømmes og blir bar at stykkets sannhet bekreftes: mindre er mer. Jeg elsket at det ble fremført av et eldre ensemble, kanskje som en påminnelse til den yngre generasjonen om aldri å glemme. Sentralt i konseptet står forholdet mellom far og sønn, og Karl Johnson er enestående som Mr. Jenkins i rollen som pastoren i Under Milk Wood – han lytter med intensitet i en nydelig prestasjon. Michael Sheen er en glimrende Owain Jenkins og «First Voice», som fremfører teksten som om han dikter den opp der og da for å bergta sin far. Det er et utmerket ensemble, og en sann glede å høre walisiske stemmer på National-scenen. Siân Phillips bringer verdighet og stil til Polly Garter, Anthony O’Donnell er en rørende Captain Cat, og den legendariske Alan David er perfekt som både Mr. Pritchard og Mr. Pugh. Thomas døde som alkoholiker, og forestillingen anerkjenner dette gjennom Mrs. Cherry Owen (den herlige Kazrena James), som ikke er særlig begeistret for at ektemannen drikker, og kampen mot alkoholen skildres i Sailor’s Arms. Hele ensemblet spiller med stor iver, hjulpet av Merle Hensels fantastiske scenografi – en kjapp frokostsekvens og Nogood Boyos fiskebåt er spesielle lyspunkter.

Ensemblet i Under Milk Wood. Foto: Johan Persson

Når stykket settes opp på en sirkelscene i den enorme og koronatilpassede Olivier-salen, er det uunngåelig at noe dialog går tapt. Regissør Lyndsey Turner dveler tidvis vel mye ved konseptet, slik at noe av gleden i teksten må vike for melankolien. Likevel er det et dristig konsept, og når vi vender tilbake til sykehjemmet, skaper flyttingen av pastor Jenkins’ aftenbønn mot slutten av stykket et vakkert og svært rørende øyeblikk: «For om vi natten overlever, er jammen usikkert for oss som lever.» Her gir tolkningen virkelig uttelling, og som alltid er det Dylan Thomas som er kveldens stjerne.