ANMELDELSE: Urinetown, St James Theatre ✭✭✭✭✭

Urinetown

25. februar 2014

St James’ Theatre

5 stjerner

En av livets ubestridelige sannheter er at man aldri bør dra i teatret dersom man lider av migrene. Risikoen for at smerten skal kvele forestillingen i ens eget hode er for stor; likeledes er faren overveldende for at man ikke vil klare å fokusere, forstå eller gripe nyansene i produksjonen og spillet.

Det viser seg at denne sannheten kanskje ikke er så hogd i stein likevel.

I kveld hadde jeg nemlig migrene, men dro likevel i teatret. Nærmere bestemt til St James Theatre, hvor den første profesjonelle britiske oppsetningen av Urinetown, regissert av Jamie Lloyd, nå spilles som forhåndsvisning.

Den kurerte min migrene.

Dette er en blendende produksjon på alle mulige måter. Faktisk er det tydelig en bedre oppsetning enn selve verket strengt tatt fortjener.

Urinetown, med manus av Greg Kotis og musikk av Mark Hollman – og sangtekster fra begge – startet sitt liv i 1999 og havnet til slutt på Broadway i 2001, hvor den vant tre Tony-priser. I en av disse merkelige vendingene som av og til skjer under Tony-utdelingen, vant den for beste musikk, manus og regi, men tapte prisen for beste musikal til Thoroughly Modern Millie.

Det er en av disse musikalene med en dedikert kulttilhengerskare – de som elsker den er svært vokalsterke og skråsikre på dens storhet. For andre er den underholdende og interessant mens den pågår, men til syvende og sist forglemmelig.

Jamie Lloyds levende og intenst detaljerte produksjon lar alt det gode ved skaperverket skinne og dekker over alle svakhetene. Dette er inspirert og opplyst regi i alle ledd.

Det er et merkelig stykke. Det forteller den snodige historien om en verden der vann er så mangelvare at toalettbesøk er rasjonert og kun kan benyttes mot en betydelig avgift. De som ikke kan betale sendes til «Urinetown», et sted ingen har sett eller kommet tilbake fra. Det finnes to sentrale grupper – de som kontrollerer og rasjonerer vannet, og de som lider og skraper sammen penger for å få tisse. Til slutt gjør de undertrykte opprør, og konsekvensene av det opprøret betyr til slutt døden for hele samfunnet.

Det får Spellemann på taket eller West Side Story til å fremstå som direkte lystige.

Stykkets harde, satiriske kjerne er urovekkende og altfor fundamentalt mulig. Og likevel, til tross for det gravalvorske temaet, er materialet i bunn og grunn sprudlende og morsomt. Det gjør narr av musikalsjangeren og spesifikke eksempler på den – særlig Les Misérables – på smarte og interessante måter.

Lloyds klare visjon for stykket elektrifiserer og forener både det lette og det satiriske. Resultatet er en visuell og vokal fest, en serie herlige karakterstudier, mye moro og noe å tenke på. Det finnes ingenting som ligner på denne musikalen i West End akkurat nå: Dette er utvilsomt det best syngende ensemblet (bortsett fra Candide, som dessverre legges ned denne uken) som jobber i West End i dag; den er en langt bedre satire enn Book of Mormon; og den byr faktisk på uventede gleder som overgår de fleste musikalklassikerne som har gått i årevis.

Ann Yees koreografi er endeløst oppfinnsom og overraskende: Akkurat når du er sikker på at takten vil lede til en klassisk «kick-line», lar Yee ensemblet gjøre noe helt annet. Dette med å hele tiden overraske publikum er et sentralt element i stykkets glede, og koreografien reflekterer dette. Alt er presist, tydelig og svært godt utført av skuespillerne. Det er et av de sjeldne tilfellene der dansen tilfører helheten like mye som manus og musikk.

Alan Williams leder musikken, og den spilles lytefritt av et hardtarbeidende orkester på seks personer. Balansen er god, og selv om diksjonen en sjelden gang lider, er sangen for det meste klar, tydelig og herlig ren. Ensemblet kan virkelig synge og danse, og de gir alt for musikken. Det er en pur glede å se profesjonelle utøvere av dette kaliberet boltre seg på scenen.

Castingen er upåklagelig over hele linja. Her finnes ikke et feilskjær. Alle mestrer det som kreves og mer til. Alle får sitt øyeblikk, og alle skinner når de får sjansen.

Som Bobby Strong er Richard Fleeshman rett og slett suveren. Han treffer den nesten tegneserieaktige stilen perfekt, og hans filmstjerne-utseende kombinert med en feilfri forståelse for rollens muligheter skaper en karakterisering som er både rik og givende. Ja, han er den romantiske helten, men han fungerer også som stykkets moralske samvittighet og offerlam. Med sin trange grå T-skjorte og sin umaskerte beundring for Hope (en klokkeren Rosanna Hyland), forbereder han publikum perfekt på sannheten bak «Urinetown». Talentet og ferdighetene han viser her var godt skjult i Ghost – men det er fantastisk å se ham i full utfoldelse. Hans «Run Freedom Run» er kveldens høydepunkt.

Som ventet er Jenna Russell deilig erke-streng som tissevokteren Penelope Pennywise, som nekter å bøye reglene og insisterer på at alle må betale for privilegiet det er å få late vannet. Det er en fargerik og kraftfull innsats fra Russell, full av komisk glede og med en stemme i storform.

Jonathan Slinger har aldri vært bedre enn han er her. Som den slu, kyniske og sardoniske konstabel Lockstock er han latrinene sitt svar på Dirty Harry, samtidig som han går i dialog med salen, bryter den fjerde veggen og skaper stor munterhet. Som hans medsammensvorne er Simon Paisley Day feilfri som den gufne Caldwell B. Cladwell, mannen som har tjent en formue på vannrasjonering og tissegebyrer. Det er en strålende energisk og motbydelig prestasjon.

Karis Jack er rett og slett sjarmerende som Little Sally, det samme er Marc Elliott som Mr McQueen. Mark Meadows er en fryd som den sleske senator Fipp, og Madeleine Harland tyner hvert gram av potensial ut av rollen som Soupy Sue. Spesielt minneverdig er Cory English, som leverer to vidt forskjellige karakterer med stor glød: hans Old Man Strong er perfekt, og han er nesten ugjenkjennelig som den ondsinnede Hot Blades Harry.

Som nevnt er alle strålende, men i ensemblet skiller Alasdair Buchan, Chris Bennett og Julie Jupp seg særlig ut.

Soutra Gilmour har levert nok en forbløffende scenografi. Hele scenerommet på St James Theatre har blitt bygget om for å romme Gilmours visjon, og det er virkelig verdt det. Selve scenografien sender et lurt nikk til Les Misérables, men dens største styrke er at den gir en solid og troverdig ramme for den bisarre og satiriske handlingen. Dette fremhever og understreker satiren på vakkert vis. Det er et perfekt design for den produksjonen Lloyd hadde i tankene, og er en vesentlig del av den totale suksessen.

Kostymene er fantastiske – de gir gjenklang av andre musikaler og gir den dystopiske verdenen form. Adam Silvermans lysdesign er stemningsfullt og helt riktig – lyssettingen i de blodtørstige scenene er spesielt god.

Denne produksjonen befestet virkelig Lloyds rykte som en dynamisk og spennende ung regissør. Hans visjon er storslått, og han sørger for at den blir utført på en måte som virker både profesjonell og uanstrengt.

Dette kan fort bli årets beste nye musikal i 2014. Den skal bli svært vanskelig å overgå.

Urinetown flytter til Apollo Theatre fra 29. september 2014. Bestill billetter nå!