ANMELDELSE: Vanya and Sonia and Masha and Spike, Charing Cross Theatre ✭✭✭

Vår egen teateranmelder Libby Purves har sett Christopher Durangs Vanya and Sonia and Masha and Spike, som nå spilles på Charing Cross Theatre.

Janie Dee, Charlie Maher og Paul Maloney. Foto: Marc Brenner Vanya and Sonia and Masha and Spike.

Charing Cross Theatre

3 stjerner

Spilles til 8. januar 2022

Bestill billetter

Vanya og Sonia er søsken – selv om hun er adoptert – og har levd trauste, pliktoppfyllende liv i et avsidesliggende landsted omgitt av kirsebærtrær, sponset av deres mer suksessrike søster, Masha. Nå kommer Masha på besøk for å forstyrre helgefreden og annonsere at hun planlegger å selge huset. Vanya skriver i mellomtiden på et eksperimentelt teaterstykke som neppe vil føre noen vei, mens Sonia føler at de aldri egentlig har levd. Hvis du synes dette minner om et Tsjekhov-oppsett, har du helt rett – det er svært bevisst, nesten kvelende. Det sies også rett ut når det landlige søskenparet mimrer om foreldrenes besettelse for amatørteater og den russiske dramatikeren.

Charlie Maher og Lukwesa Mwamba. Foto: Marc Brenner

Det hele føles som en litt pretensiøs situasjonskomedie, men liver seg opp med ankomsten til Masha – spilt av en suveren Janie Dee som er på sitt mest komiske som en fryktsom og taktløs diva med fem havarerte ekteskap bak seg («Jeg er vakker, talentfull og suksessrik, hvorfor forlater de meg?»). Hun har med seg den enkle kjæresten Spike (Charlie Maher), en parodi på enhver jålete kjekkas, som er mer enn ivrig etter å kaste skjorta og løpe rundt i salen i bare trusa på vei mot en fiktiv dam. Masha skal på kostymeparty som Disneys Snehvit, og har bestemt at de andre skal være de syv dvergene i lite kledelige kostymer hun har tatt med.

Janie Dee og Michael Maloney. Foto: Marc Brenner

Sonia bestemmer seg i stedet for å være den onde dronningen (spilt som Maggie Smith), pynter seg, og tilbringer festen (som foregår i pausen) med en nasal og slepende Maggie Smith-stemme. Så langt, så sitcom. Men Rebecca Lacey er svært god, både som Maggie-etterligner og – når stykket endelig utvikler seg – i å formidle den ekte smerten over et liv som føles tomt og glemt.

Noen ganger ser man et stykke som har vunnet priser, i dette tilfellet en Tony, og bruker den første timen på å lure på hvordan det er mulig, før gåten endelig løses av en forrykende andre akt. Her skjer det spesielt gjennom en kulminerende tirade levert med fyrrig lidenskap av Michael Maloney som Vanya. Et lite tips til dramatikere: Gi oss et godt minne til slutt, så tilgir vi en treg start.

Ensemblet i Vanya Sonya Masha and Spike. Foto: Marc Brenner

Maloney, som hittil har tilbrakt altfor mye tid i en kurvstol, ofte utkledd som dvergen Sint, blir provosert til et storslått raserianfall mot den hule Spike, som sender SMS i stedet for å lytte til stykket hans. «Jeg bekymrer meg for fremtiden og jeg savner fortiden», roper han, og lengter tilbake til den trauste tryggheten i 1950-tallets USA, da folk slikket på frimerker, sendte brev og gråt sammen da hunden i filmen Old Yeller ble skutt. Han setter dette opp mot dagens tomme nett-feber, korte oppmerksomhetsspenn og lett tilgjengelig porno. Det er faktisk ganske storslått. Det taler for en hel generasjon, selv om de nok aner at det er mye nostalgi (med tanke på 1950-tallets begrensninger).

Hvis Christopher Durang kan skrive slik – og på strålende vis mane frem den påfølgende emosjonelle scenen mellom to kvinner, eller den herlig absurde komikken i Vanyas stykke – hvorfor kaste bort så mye tid i første akt på å bombardere oss med interne Tsjekhov-referanser og greske tragedier? Når en karakter nevner Pirandello, er det fristende å finne frem den sinte pennen. Og hvorfor i alle dager introdusere en halvmorsom vaskehjelp ved navn Cassandra som – til tross for at hun spilles stødig av Sara Powell – stadig kommer med poengløse og pretensiøse dommedagsprofetier bare for å rettferdiggjøre navnet sitt? I andre akt viser hun seg å ha overnaturlige evner, og jeg var så mett på teaterreferanser at jeg umiddelbart tenkte på «Blithe Spirit». Så skadet kan man bli av ekstrem selvhenvisning på scenen.

Men jeg angret ikke på at jeg dro. Dette teatret er ofte blant de mest prisgunstige i West End, og det er aldri bortkastet tid å se skuespillere som Dee, Maloney og Lacey i aksjon.