ANMELDELSE: Youth Without God, Coronet Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder Youth Without God, dramatisert av Christopher Hampton og regissert av Stephanie Mohr, som nå spilles på Coronet Theatre.

Malcolm Cumming - Neumann, Finnian Garbutt - Bauer, Raymond Anum - Ziegler, Owen Alun - Reiss, Nicholas Nunn - Trauner, Brandon Ashford - Feuerbach. Foto: Tristram Kenton Youth Without God

Coronet Theatre

23. september 2019

3 stjerner

Bestill billetter

For alle som mener at historien har en tendens til å gjenta seg, og som ser urovekkende paralleller mellom vår tids stemninger og de kreftene som preget verden for noen generasjoner siden, finnes det knapt et bedre lærestykke enn Ödön von Horváths strenge roman 'Ungdom uten Gud' ('Jugend ohne Gott'). Den ble utgitt i Amsterdam i 1937 og skildrer datidens liv i Tyskland under nasjonalsosialistene, sett gjennom øynene til en lærer i en småby – en sardonisk og distansert observatør (kanskje ikke ulik von Horváth selv?), som likevel plages av et behov for å finne sannheten. Horváth var i hovedsak dramatiker, men begynte med prosa fordi han ikke fikk satt opp stykkene sine etter nazistenes maktovertakelse. Gjennom årene har det kommet ulike adaptasjoner; noen har modernisert historien kraftig for å gi den aktualitet, mens andre er mer tradisjonelle. For ti år siden i Wien presenterte Christopher Hampton – en ekspert på å bringe europeiske forfattere til scenen – sin dramatisering. Hamptons nøyaktige og respektfulle engelskspråklige versjon har nå funnet veien til bohemske Notting Hill Gate og det smuldrende nybarokke interiøret på Coronet Theatre, akkurat idet verden rundt oss på ny ser ut til å skli mot høyrepopulistisk demagogi.

Christopher Bowen, David Beames, Finnian Garbutt, Anna Munden, Nicholas Nunn, Raymond Anum, Alex Waldmann. Foto: Tristram Kenton

Regien er ved Stephanie Mohr, et annet nytt bekjentskap fra Mellom-Europa og det tyskspråklige teaterfeltet, som her gjør sin britiske debut. Sammen med scenograf Justin Nardella gir hun oss en tidsriktig tolkning, rammet inn av tre vegger med skoletavler hvor skuespillerne skriver og tegner med hvitt kritt underveis. Seks unge voksne skuespillere, som først dukker opp med trekkspill over skuldrene, spiller skoleguttene – i knestrømper og kortbukser – mens tre menn og en kvinne fyller de øvrige rollene. For et så lite teater føles ensemblet stort, men man sitter igjen med en følelse av at produksjonen ikke helt vet hvordan den skal utnytte disse ressursene fullt ut.

Nicholas Nunn. Foto: Tristram Kenton

Handlingen fungerer på sett og vis som en thriller, nærmere bestemt et mordmysterium. Men hvem leder an, og hva er målet? Vi begynner med en klagende forelder (en av Christopher Bowens mange dyktig utførte roller), før vi går over til de mer alvorlige undersøkelsene ledet av læreren ( Alex Waldmann, som her er mild og merkelig lidenskapsløs) og den lokale påtalemyndigheten (en av David Beames' mange velskårne skikkelser). Samtidig driver de unge guttene sin egen snoking. Å fange denne atmosfæren av allestedsnærværende spionasje, nysgjerrighet og universell skyldfølelse er en krevende øvelse som her bare blir delvis vellykket. Jo lenger ut i stykket vi kommer, desto sterkere blir følelsen av hvor det burde, eller kunne, ha beveget seg, og man undres over hvorfor forestillingen ikke helt klarer å overbevise oss om at den er på rett spor. Det er flere interessante elementer her, men de føles ikke som om de har smeltet sammen til en helhet.

Malcolm Cumming, David Beames, Nicholas Nunn, Brandon Ashford, Raymond Anum, Christopher Bowen, Finnian Garbutt, Alex Waldmann

Hva er det som mangler? Her er ett mulig svar: Det tyske teatret jeg kjenner, hviler tungt på språkets rikdom og en intensitet i fremføringen som er sjokkerende direkte sammenlignet med den mer lavmælte og naturalistiske tilnærmingen man ofte foretrekker i britisk teater. Mens jeg så stykket, oversatte jeg stadig dialogen tilbake til tysk: for eksempel høres 'Månen forsvant bak en sky' nokså hverdagslig ut på engelsk, men 'Der Mond verschwand hinter einer Wolke' er mettet med kraftfull tysk romantisk symbolikk. Det fremmaner bilder av Caspar David Friedrich og hele den filosofiske kraften i 'Weltanschauung' – motsvaret til opplysningstidens verdier som la grunnlaget for tysk nasjonalisme. Alt dette lar seg rett og slett ikke oversette direkte gjennom ordene alene. Andre virkemidler må til for å få dramaet til å tale, men hvilke, og hvordan skal de artikuleres?

Clara Onyemere. Foto: Tristram Kenton

Dette er utfordringen Coronet har tatt på seg ved å sette opp dette fascinerende verket. Det er et dristig valg av denne eksperimentelle og risikovillige scenen. Jeg har sett andre produksjoner lykkes stort med lignende materiale, men noen ganger går ikke veddemålet helt hjem. Likevel er det mye å glede seg over her. Finnian Garbutt, i sin debutrolle, tilfører Franz Bauer et tidvis imponerende alvor. Anna Munden klarer å skape et varig inntrykk i den nokså tynt skrevne rollen som Eva. Nicholas Nunn viser prov på truende energi som Dieter Trauner, mens Malcolm Cumming gjør en virkningsfull figur som gjenferd. Derimot hjelper ikke Raymond Anums melankoli ham stort med å forene de merkelige motsetningene i rollen som den vaklende Robert Ziegler. Owen Alun (Heinrich Reiss) og Brandon Ashford (Arno Feuerbach – for et filosofisk navn!) kompletterer guttegjengen. Clara Onyemere har kanskje den vanskeligste oppgaven i sine tre svært skisseaktige roller.

Med dempet belysning av Joshua Carr og nokså ujevne lydnivåer fra Mike Winship, er dette en forestilling det er vanskelig å føle seg helt hjemme i. Det er synd. Thomas Mann hyllet den opprinnelige romanen, og det er lett å se hvorfor. Horváth og Mann deler mange estetiske og filosofiske trekk. Horváths språk er kanskje mer robust og spenstig enn Manns, utvilsomt fordi han utviklet seg som kunstner innen det talte ord snarere enn det trykte, men begge deler kjærligheten til kulturen de så bli truet av Det tredje rikes barbari. Begge er iherdige kronikører av kampen mellom dyder og laster i den tyskspråklige verden. I disse dager er det vel verdt å minne oss selv på dette faktum, selv om det her skjer gjennom en ujevn tolkning av et vanskelig, men besnærende verk.