DET STORE INTERVJUET: Maury Yeston, komponisten bak musikalen Titanic

Maury Yeston er komponisten bak prisvinnende musikaler som Nine, Grand Hotel, Titanic og Death Takes A Holiday. Douglas Mayo møtte ham for en prat om hvordan det var å få den store maritime katastrofen til å synge på scenen, og hva som gir ham inspirasjon når han skal skrive store musikaler. Det er forfriskende å snakke med en komponist som Maury Yeston. Han er bemerkelsesverdig åpenhjertig når han snakker om musikalene sine. I samtalen med Maury bestemte vi oss for å starte helt ved begynnelsen av prosessen: Hvordan bestemmer han seg egentlig for hvilke historier som skal fortelles?

«Jeg har alltid ment at ting som høres ut som en god idé for en forestilling kanskje ikke er det, mens ideer som høres uvanlige ut faktisk kan fungere veldig bra,» sier han. «Jeg tror det handler om at publikum elsker å bli overrasket. I det øyeblikket du viser dem noe de forventer, mister de interessen. Hvis du utfordrer dem og sier at vi har en musikal basert på en surrealistisk Fellini-film, eller historiens største skipskatastrofe, så vekker det nysgjerrigheten. Og når du lykkes med det, blir publikum veldig takknemlige.»

Så hvordan oppsto ideen om å sette opp Titanic på scenen?

«Jeg fikk ideen til forestillingen høsten 1985 da Ballard oppdaget vraket av Titanic. Det var på den tiden, med det nye årtusenet i sikte, at jeg begynte å tenke at historien om Titanic var en av de sentrale fortellingene i det tjuende århundre – det er punktet der det gamle 1800-tallet falt og den moderne verden ble født. Jeg tenkte det var en viktig historie om det feilbarlige ved å legge all sin lit til moderne teknologi. Jeg følte dette ville bli en ekstraordinær historie. Det var ikke lenge etter at romfergen Challenger eksploderte, og jeg tenkte at dette er en lekse vi stadig må lære på nytt.»

«Det var først tidlig på 90-tallet jeg innså at dette ikke bare er en katastrofehistorie, men også en fortelling om menneskehetens store drømmer. Det handler om selve ideen vår om fremskritt – det samme i mennesket som ønsker å utvikle en poliovaksine, for eksempel. Alt de ønsket var å bygge et trygt skip – et drømmenes skip. Det brakte folk til en ny verden og la grunnlaget for et nytt samfunn, og så var vi i gang.»

Beslutningen om å sette opp Titanic-historien på en Broadway-scene ble vel møtt med en del skepsis? Hva slags reaksjoner fikk han da han begynte å fortelle folk om ideen?

«De første jeg fortalte det til var forfatteren Peter Stone, som hadde skrevet musikalen 1776. Han sa: 'Det er snodig, jeg har også alltid tenkt at det var en god idé. Jeg vil skrive den sammen med deg.' Dette er mannen som tok spørsmålet om hvorvidt kongressen ville signere uavhengighetserklæringen og forvandlet det til en fantastisk musikal. For oss begge hørtes det ut som en helt rimelig idé.

Jeg sa til Peter at selv om alle kjenner historien, må vi på en eller annen måte holde publikum på kanten av stolsetet og få dem til å lure på hva som skjer videre – og jeg synes han lyktes med det.»

«Det tok omtrent syv og et halvt år før den hadde premiere. Ting som dette tar ofte lang tid når man tar med i beregningen alle elementene som skal falle på plass. Det er derfor jeg mener det er lurt at musikaler tar for seg tidløse historier – noe som Pygmalion eller Titanic – som ikke bare er en døgnflue, men noe som vil vare og interessere folk i tiår fremover.»

Kampen for å få forestillingen klar til premieredagen ble flittig omtalt i pressen. Var det virkelig så kaotisk som avisene ville ha det til?

«Hvert eneste problem du kan forestille deg, skjedde med Titanic. De tekniske vanskene var helt utrolige – vi er fortsatt sinte på Julie Taymor og Spiderman for at de slo vår rekord for den verste forhåndsvisningsperioden noensinne på Broadway. Vi var veldig stolte av den rekorden. Pressen slaktet oss fra starten; en journalist i New York fant til og med på slagordet 'Se dem synge, se dem danse, se dem drukne'. Ingenting på settet fungerte. Vi hadde et lite skip som skulle bevege seg, men som ikke rørte seg. Heisen som skulle heve halve scenen bråkte så mye at man ikke kunne høre musikken, og noen ganger fungerte den ikke i det hele tatt, så vi måtte skru opp lyset og si: 'Mine damer og herrer, vi har problemer med å senke Titanic'. Selvfølgelig sto alt dette i avisene, så det var fantastisk da vi vant samtlige fem Tony-priser vi var nominert til. Den britiske pressen og avisene utenfor byen reddet oss. Siden de ikke bodde i New York under prøveperioden, kom de til forestillingen med et åpent sinn uten å forvente alle problemene lokalbefolkningen hadde hørt om. Da de kom, så de forestillingen slik den var ment å være, og da strålte den virkelig.»

Å prøve å gjenskape et så fryktelig øyeblikk i historien må ha vært utfordrende. Hvordan formidler man slike stunder av gru på en musikalscene?

«Vi hadde et øyeblikk i forestillingen der mennene plasserte kvinner og barn i livbåtene – et helt utrolig valg. Hvordan setter man det inn i en musikal? Jeg husket at jeg i en tidligere musikal hadde skrevet en scene der en far måtte forklare noe for et barn, og det ble løsningen her også. Vi måtte forklare grusomhetene på samme måte som man ville forklart Hitler eller andre grusomme ting til et barn. Fru Thayer spente et barn fast i en redningsvest mens ensemblet sang 'We’ll meet tomorrow'. Det var en sang som ble skrevet over natten og satt inn i forestillingen neste kveld uten orkestrering, og fra det øyeblikket snudde lykken for oss.»

«Jeg mener at musikaler må kunne fungere som radioteater, ved at de skal kunne nytes bare ved å lytte. På samme måte må du være en komplett komponist; du skriver ikke bare melodi eller harmoni, du skriver all musikken. I det øyeblikket der herre Fleet sitter oppe i utkikkstønna og synger 'No Moon', må musikken formidle havets stillhet. Det var vanskelig å finne den rette tonen for stykket, men vi etablerte den i uvertyren med en kombinasjon av dur- og mollakkorder. Oppgaven var ikke å overbevise publikum om at Titanic ikke kom til å synke, men å overbevise dem om at menneskene om bord aldri trodde det var mulig, og derfor var i en konstant tilstand av fornektelse selv mens skipet gikk ned.»

«Jeg tror også at av alle forestillingene jeg har gjort, er Titanic den som skaper sterkest samhold blant dem som setter den opp, enten det er en teatergruppe på en skole, et profesjonelt ensemble eller et amatørteater i Belfast eller Stevenage. Den skaper bokstavelig talt en familie av lidenskapelige individer, og det blir en livsendrende opplevelse for dem. Faktisk skrev en sosiologistudent ved et amerikansk universitet en doktorgrad om sosiologien i en amatørgruppe som satte opp Titanic. Spør du hvem som helst som setter opp stykket, virker opplevelsen forsterket av fellesskapet det skaper. Jeg tror man gjør historien personlig og begynner å lure på hva som ville skjedd med en selv om man hadde vært på det skipet den dagen. Hvordan ville man oppført seg – ville man ha overlevd?»

Maurys nye musikal Death Takes A Holiday vil bli satt opp på Charing Cross Theatre senere i år. Mer om den produksjonen snart. BESTILL BILLETTER TIL TITANIC PÅ CHARING CROSS THEATRE NÅ