Tjue teatre du må oppleve før du dør (Bokanmeldelse) ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Amber Massie-Blomfields Twenty Theatres To See Before You Die, utgitt av Penned In The Margins.

Twenty Theatres To See Before You Die.

Amber Massie-Blomfield.

Penned in The Margins.

5 stjerner

Kjøp boken her

Til tross for den noe dystre undertonen i tittelen (hvor mange av oss sitter vel ikke og vurderer hvordan vi skal bruke resten av tiden vår?), viste Amber Massie-Blomfields livlige, lærerike og svært fornøyelige bok seg å være den perfekte virkelighetsflukten under nedstengningen for min del. De tjue teatrene er valgt ut med en dyp kjærlighet for faget og selve rommene. Eventyret startet rett etter EU-avstemningen, da Massie-Blomfield ønsket å utforske hva teatret fremdeles har å by på. Dette er imidlertid ikke bare en bok om teaterbygninger; den handler om sjelene i disse lokalene, om publikum, og kanskje viktigst av alt: om fellesskap og hva som gjør at vi fortsatt lar oss engasjere av scenekunst.

Utvalget er hentet fra en langliste og de tjue representerer naturligvis et personlig valg, men bredden og ulikhetene mellom dem er slående. Mens noen virker som opplagte valg (Theatre Royal i Bath, Everyman Theatre i Liverpool), spesielt hvis man har besøkt dem selv, byr boken også på overraskelser og åpenbaringer. Det romerske teatret Verulamium i St. Albans er fascinerende i både historie og stil, mens Theatre of Small Convenience i Great Malvern står som et minnesmerke over den britiske eksentrisiteten. Jeg ble særlig glad for å se National Theatre of Wales inkludert, ettersom deres scene er selve Wales; her får vi følge forfatteren på forestillingen We’re Still Here i Port Talbot. Dette er et annet vellykket element ved boken: den fungerer som en dannelsesreise gjennom Storbritannias teaterlandskap. Massie-Blomfield er også svært positiv og støttende overfor forestillingene hun ser, selv når kvaliteten varierer. Hun mister aldri fokuset på denne magiske kjemien mellom scene, publikum og scenerommet.

Minack Theatre, Cornwall Kapittelet om The Minack Theatre er en pur glede (historien om dette stedet er jo som skapt for film, gjerne med Maggie Smith i rollen som den eldre Rowena Cade), og det står nå øverst på min liste over steder jeg skal besøke i 2021 – jeg må jo tro på at vi kan gå i teatret igjen da! Jeg skammer meg over å innrømme at jeg aldri har vært på Minack, og for flere av de andre teatrene har jeg rett og slett ingen unnskyldning for å ha uteblitt. Det er dette som er bokens terapeutiske egenskap; jeg tok meg selv i å planlegge reiser, selv om noen kanskje er vanskeligere å gjennomføre enn andre. Selvfølgelig ligger den bekymringsverdige tanken der om hvor mange teatre som forblir stengt etter koronaen. Men faktum er at mange av disse scenene har overlevd kriger, pest, skiftende regjeringer og likegyldighet – teatret vil overleve dette også. Jeg opplevde boken som svært oppløftende i en vanskelig tid, og sammen med dramatikken jeg leser, hjalp den meg med å holde kreativiteten ved like mens jeg planlegger å krysse av stadig flere av disse scenene på listen min.

! Det er lov å håpe på en oppfølger som tar for seg de teatrene vi absolutt må se når verden endelig åpner igjen!