ANMELDELSE: Alone In Berlin, Royal and Derngate Northampton ✭✭✭

Mark Ludmon anmelder den nye bearbeidelsen av Hans Falladas «Alle dør alene» ved Northamptons Royal and Derngate, og deretter ved York Theatre Royal og Oxford Playhouse i mars

Alle dør alene

Royal & Derngate, Northampton, og deretter York Theatre Royal og Oxford Playhouse

Tre stjerner

Hans Falladas roman Jeder Stirbt für Sich Allein (Hver mann dør alene) ble opprinnelig skrevet like etter andre verdenskrig, og ble en global bestselger etter at den ble utgitt på engelsk i 2009. Etter en filmmatisering med Emma Thompson og Brendan Gleeson i hovedrollene, har den nå inntatt scenen i en solid dramatisering av oversetter Alistair Beaton. Han har skrellet boken ned til dens menneskelige kjerne og utforsker motstandskraften i møte med undertrykkelse. Basert på sanne hendelser følger vi Otto og Anna Quangel, et ektepar som bestemmer seg for å handle mot Hitlers regime etter at sønnen blir drept i krigen. Deres stille, heroiske taktikk består i å legge ut håndskrevne postkort med anti-nazistiske budskap rundt om i Berlin. Dette fører til en kaotisk katt-og-mus-lek med myndighetene, ledet av etterforsker Escherich. Romanens brede penselstrøk, som strekker seg over hele Berlin og befolkes av et mangfold av karakterer, er her snevret inn til ekteparet Quangels historie, men vi får likevel glimt av jødeforfølgelsen gjennom behandlingen av naboen deres, Frau Rosenthal. Jonathan Fensoms scenografi, med lys av Charles Balfour og video fra Nina Dunn, åpner scenen på en oppfinnsom måte og skaper en marerittaktig visjon hvor lite lys slipper gjennom mørket.

I tillegg til å rette søkelyset mot hvordan vanlige tyskere levde under nazistenes terror, tvinger sceneversjonen av «Alle dør alene» oss til å spørre hva vi selv ville gjort i møte med en populistisk totalitær regjering eller annen sosial urettferdighet. Selv om kildematerialet er en tysk roman fra 1947, er det umulig å ikke trekke paralleller til vår egen tid – en tid der vanlige folk som opplever fattigdom og nød, ikke synes å bry seg om løgnaktige politikere hvis «løfter sjelden blir holdt».

Beaton står bak oversiden av flere Bertolt Brecht-stykker, inkludert «Arturo Uis motstanalige stigende» ved Chichesters Festival Theatre og Londons Duchess Theatre, og den tyske dramatikerens innflytelse er tydelig. Handlingen foregår tidlig på 1940-tallet, mens Brecht var i eksil fra sitt hjemland, og «Alle dør alene» fortelles gjennom rammen av en syngende forteller – Berlins gylne statue, Goldelse på toppen av Seierssøylen, som våkner til liv. Hun spilles glitrende av Jessica Walker, og kommenterer og belyser handlingen på en måte som var typisk for Brechts dramaturgi. Beatons sanger, tonesatt av komponist Orlando Gough, er i en stil som minner om musikken til Brechts faste samarbeidspartner, Kurt Weill. Men der Brecht hevdet at sosial urettferdighet var «motstanalig», viser «Alle dør alene» de komplekse utfordringene for enkeltpersoner som prøver å stå imot et undertrykkende regime med tentakler i alle deler av samfunnet.

Denis Conway og Charlotte Emmerson er passende lavmælte og sympatiske som de ubesungne heltene Otto og Anna, mens Abiola Ogunbiyi fanger den uskyldige idealismen til sønnens forlovede, Trudi. Julius D’Silva og Clive Mendus gir brutalt liv til de nazivennlige kriminelle Borkhausen og Kluge, men nazistenes fulle grusomhet denses kraftfullt i Jay Taylors sadistiske SS-offiser Prall. Høydepunktet er en finstemt prestasjon av Joseph Marcell som inspektør Escherich, som begynner å stille spørsmål ved sin egen passive ettergivenhet i møte med Quangels handlinger. Han står for noen av de få gnistene som tenner denne dystre fortellingen, som i likhet med scenografien har få øyeblikk av lys eller humor til å bryte opp det mørke alvoret. Brecht var kjent for å ville hindre publikum i å leve seg for mye inn i historiene sine, slik at de kunne forbli objektive. Dette er absolutt effekten i denne alvorstunge sceneversjonen regissert av James Dacre. Selv om faren for Quangels liv er reell, mangler stykket noe av den spenningen og nerven man kunne forvente av en historie om heltemot, motstand og urettferdighet. Men med sin kreative iscenesettelse og solide skuespillerprestasjoner forblir det en effektiv dramatisering med mye godt ved seg.

FOTO: Manuel Harlan

Spilles ved Royal and Derngate, Northampton, frem til 29. februar 2020, og deretter ved York Theatre Royal fra 3. til 21. mars og Oxford Playhouse fra 24. til 28. mars.

Besøk vår turnéside MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV