ANMELDELSE: Angela's Ashes, Fairfield Halls Croydon ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Angela's Ashes, en ny musikal av Adam Howells basert på Frank McCourts memoarer, som nå spilles ved Fairfield Halls i Croydon.

Jacinta Whyte og Eoin Cannon i Angela's Ashes. Foto: Pat Redmond Angela’s Ashes The Musical.

Croydon Fairfield Halls.

26. september 2019

5 stjerner

Bestill billetter

Basert på Frank McCourts memoarer fra 1996 om en fattig barndom i 1930-tallets Irland, har musikalversjonen brukt litt tid på få sin profesjonelle britiske debut. Forestillingen har, ikke overraskende, tatt Irland med storm, og det er lett å se hvorfor. McCourt var en fantastisk skildrer av egen barndom, og boken var blant de første i en ny sjanger som ble stemplet som «misery memoirs». Det er sant at familiens kamp for å overleve i ekstrem fattigdom, forlatt av en alkoholisert far, tidvis er tøff kost, men stykket feirer også overlevelsesinstinktet og morens, Angelas, bemerkelsesverdige utholdenhet. Dette er en vakker, rørende og kraftfull produksjon, hvor musikk og tekster av Adam Howells omslutter publikum med melodi og kjærlighet. Selv om barndommen var hard, krydret McCourt den med rampete humor, og skjønnheten i Paul Hurts manus er at det ikke bare fanger tårene i Franks øyne, men også beholder glimtet.

Jacinta Whyte. Foto: Pat Redmond

Det er en hyllest til Howell og Hurt at materialet ikke tyr til stereotypiske irske klisjeer; her er det ingen fylledans på puben, og Riverdance-spøkelset holdes trygt på avstand. Ensemblet er fabelaktig – dette er en vakkert sunget forestilling, fremført fra hjertet og strålende av kjærlighet. Som Angela er Jacinta Whyte trollbindende; hun holder følelsene akkurat passe i sjakk slik at melodrama unngås, og hun er rystende både i stillhet og sang. Balladen River Shannon, som synges idet Angela mister et barn til sykdom, er hjerteskjærende – det samme er avskjeden med sønnen, trist, men likevel håpefull. Som Frank er Eoin Cannon en hjertevarm forteller som glir uanstrengt inn og ut av barndomsversjonene av Frank; hans skuespill og sang er blant det beste jeg har sett i år. Conor Gormally er strålende som Malachy Jnr., og skildrer reisen fra barn til ung mann på overbevisende vis. Marty Maguire leverer en superb tolkning av den alkoholiserte faren Malachy – en prestasjon som er nyansert nok til å til og med vekke litt sympati for den gamle kjeltringen. Musikalen vrimler av utmerkede karakterer, blant dem Amanda Minihans knallharde bestemor, Norma Sheahans hjerteløse leieinnkrever Mrs Finucane, og Brigid Shines eteriske, men dødsdømte Theresa Carmody.

Eoin Cannon. Foto: Pat Redmond

Thom Sutherlands regi og Francis O’Connors utmerkede scenografi og kostymedesign holder det enkelt, men svært effektivt; forestillingen drives frem i et godt tempo. Enkelte steder kunne kanskje ytterligere en humoristisk anekdote eller et nummer ha balansert tragedien noe bedre i første akt, men dette stykket er langt mindre dystert enn Les Misérables! Når Frank sparer penger for å forlate Irland og skape seg et liv i Amerika, når stykket et klimaks som gir håp og feirer familiær kjærlighet og overlevelse. West End-produsenter bør kjenne sin besøkelsestid; denne forestillingen fortjener en umiddelbar overføring til London, da den er langt overlegen mye av det middelmådige som spilles der for øyeblikket. Jeg nynner fortsatt på tittelmelodien morgenen etter, noe andre store West End-show har mislyktes med. Og Amerika, spesielt byer med mange irsk-amerikanere, vil elske dette! Stykket fortjener den største plattformen og det største publikummet mulig, men enn så lenge oppfordrer jeg deg til å dra til Croydon. Du vil ikke angre på å se denne forestillingen som bærer hjertet utenpå drakten med stolthet og sang. Jeg har kun sett to musikaler i år hvor publikum har reist seg i stående ovasjoner sekunder etter siste akkord. Den ene var Come From Away, den andre er Angela’s Ashes. Ikke gå glipp av den.

Spilles til 5. oktober 2019

BESTILL BILLETTER TIL ANGELA'S ASHES