ANMELDELSE: Anna – National Theatre, London ✭✭✭✭✭

Sophie Adnitt anmelder Ella Hicksons nye stykke Anna, som nå spilles på Dorfman Theatre ved National Theatre i London.

Georgia Landers, Diana Quick, Nathalie Armin og Michael Gould i Anna. Foto: Johan Persson Anna

National Theatre – Dorfman

Fem stjerner

Bestill billetter nå Her er en urovekkende tanke som Anna på National Theatre Dorfman uunngåelig vekker – er vi egentlig noen gang alene? Finnes det øyeblikk hvor vi ikke, på en eller annen måte, blir observert? Til tross for den historiske rammen i Ella Hicksons nye stykke, har ideen om konstant overvåking en moderne klangbunn, pakket inn i en kort, kontant og svært imponerende produksjon.

1968, Øst-Berlin. Anna Weber (Phoebe Fox) inviterer ektemannen Hans’ kolleger til middag for å feire hans ferske forfremmelse. De hverdagslige utfordringene Anna møter på – som å mase på Hans (Paul Bazely) for å få på ham en ren skjorte, sette fram snacks, jatte med hans litt for vennskapelige venn Dieter (Michael Gould i en overraskende gripende rolle) og håndtere det uvelkomne nærværet til eldre Elena (Diana Quick) – blir overskygget av noe større og mer ubehagelig: Anna blir overvåket. En skyggeaktig skikkelse flykter fra leiligheten tidlig i forestillingen, noe som legger en demper på kvelden og umiddelbart skaper en atmosfære preget av frykt.

Ensemblet i Anna ved National Theatre. Foto: Johan Persson Vicki Mortimers scenografi er innhyllet i tykt glass, slik at publikum observerer hendelsene gjennom dette vinduet. Med et par hodetelefoner på hvert sete blir publikum i Anna selv overvåkere som iakttar beboerne i leiligheten mens de danser, drikker, flørter og krangler. Et formidabelt lyddesign signert Ben og Max Ringham (stykket er i essens bygget rundt dette) drar publikum rett inn i handlingen; festens tidlige kaos er overveldende støyende, mens stemmer dempes bak lukkede dører når Anna beveger seg unna. Når karakterer hvisker Anna i øret, er det som om de hvisker rett inn i våre egne – her finnes ingen overdrevne teaterhviskinger. Selv når hun er alene på scenen, hører vi Anna sukke, nynne og mumle for seg selv. Som konsept og virkemiddel er det utført til perfeksjon. Det føles voyeuristisk og ubehagelig – helt i tråd med tematikken. Vi føler oss like invadert og utilpass som Anna, ute av stand til å unnslippe gjestene og deres forventninger (og på det mer praktiske plan har teknikken den herlige bivirkningen at den døyver lyden av publikums hosting, snufsing og piping fra digitale klokker).

Georgia Landers i Anna ved National Theatre. Foto: Johan Persson

Hele ensemblet leverer sterkt. Max Bennett er glimrende som Hans’ truende nye sjef, med en iskald og gjenkjennelig tolkning av en bølle som alle andre oppfatter som sjarmerende. Men forestillingen hviler på Phoebe Fox i rollen som Anna, og det med rette. Annas raske spiral ned i forvirring og desperat oppførsel håndteres mesterlig av Fox. Mens hun panisk farer gjennom leiligheten i sin røde kjole, dras blikket automatisk mot henne hver eneste gang.

Diana Quick og Max Bennett i Anna. Foto: Johan Persson

Handlingen er uforutsigbar til siste slutt; hver gang du tror du vet hvor historien bærer, fryder Hicksons manus seg over å motbevise deg, og spenningen slipper aldri taket. Det ligger så mye mellom linjene i overhørte samtaler som på snedig vis hinter til tidligere hendelser. Natalie Abrahamis regi sørger for at selv når vi ikke kan høre hva noen sier, gjør kroppsspråket det krystallklart, og alle disse antagelsene gjør historien bare mer fascinerende.

Det finnes øyeblikk hvor Hicksons tekst står i fare for å tippe over i såpeopera, men noe – kanskje de dyktige skuespillerne eller det lynraske tempoet (forestillingen varer i 65 intense minutter uten pause) – haler det alltid i land i siste sekund. Anna er et gjennomført fengslende spiondrama, kronet med en blendende hovedrolleprestasjon.

BESTILL BILLETTER TIL ANNA HER