ANMELDELSE: Betrayal, Harold Pinter Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Harold Pinters Betrayal med Tom Hiddleston, Charlie Cox og Zawe Ashton, som nå spilles på Harold Pinter Theatre.

Zawe Ashton (Emma), Charlie Cox (Jerry) og Tom Hiddleston (Robert) i Betrayal. Foto: Marc Brenner Betrayal Harold Pinter Theatre.

14. mars 2019

4 stjerner

Bestill billetter The Jamie Lloyd Companys oppsetning av Betrayal bringer Pinter at the Pinter-sesongen til en triumferende avslutning. Stykket regnes som Pinters mest personlige verk, og er berømt for å fortelle historien om en utenomekteskapelig affære i omvendt kronologisk rekkefølge. Jeg har alltid tenkt på det som et litt for kjølig stykke om middelklassens litterære eksistensielle angst, men denne utrolig velspilte produksjonen ga meg et helt nytt blikk på verket. Her er det mer enn noe annet rommet mellom replikkene, pausene og stillheten som løfter skuespillet med sin hjerteskjærende kraft. Det hjelper at en trio av sublime skuespillere tar oss gjennom de ødeleggende konsekvensene av svik; vi plukker opp bitene sammen med dem etter hvert som historien går bakover i tid. Den begynner ved slutten av alt, og slutter ved altings begynnelse.

Tom Hiddleston som Robert i Betrayal. Foto: Marc Brenner

Regissør Jamie Lloyd har nå en så dyp forståelse av Pinter at alt føles som om det spilles på rent instinkt. Som Robert leverer Tom Hiddleston en rystende skildring av smerte. Mye av handlingen på Soutra Gilmours minimalistiske sett foregår helt fremst på scenekanten, nesten ut mot publikum. Det er umulig å unngå smerten i øynene hans. Likevel lar Pinter ham innrømme at han har slått sin kone Emma, «når han trengte det», og hun avslører at Robert også har vært utro mot henne, noe som utløser den endelige slutten på ekteskapet. Hvordan skal vi tolke dette? Er alt en del av den macho-poseringen han bedriver overfor Jerry? Alle tre blir værende på scenen hele tiden, og tilstedeværelsen av en karakter mens de to andre snakker om dem er brutal, men fører til praktfulle utvekslinger av blikk som understreker kompleksiteten i kjærlighet og svik, lykke og sorg. Hiddleston er emosjonelt sylskarp og hypnotiserende.

Tom Hiddleston (Robert) og Zawe Ashton (Emma) i Betrayal. Foto: Marc Brenner

Som Emma er Zawe Ashton fullstendig overbevisende i å formidle hjertesorgen bak de stive smilene, og den omvendte tidslinjen blottlegger vakkert hennes håp for affæren og for et annet liv. De elskende hadde faktisk et hjem sammen og affæren varte i sju år; dette er ikke bare tilfeldige elskere. Trioen fullføres av en fremragende Charlie Cox som Jerry – han bedrar sin eldste bestevenn, hører løgner, forteller løgner og røper dem nesten, samtidig som sorgen over å være forelsket i bestevennens kone kompliserer dobbeltspillet. Skuespillet er subtilt og holder publikum i et fast grep gjennom de tette nitti minuttene.

Charlie Cox (Jerry) og Tom Hiddleston (Robert) i Betrayal. Photo: Marc Brenner

Det finnes også humor hos Pinter, og Eddie Arnold får mye ut av rollen som italiensk servitør. Alle tre deler et minne om da Jerry løftet datteren til Robert og Emma opp i luften og tok imot henne på et kjøkken, og når dette utspilles på scenen er det et vakkert og sorgtungt øyeblikk fordi vi allerede vet hva som skjedde senere. Ikke et sekund går til spille i denne produksjonen, og Ben og Max Ringhams delikate lyddesign understreker begivenhetene på nydelig vis.

For Pinter-fans, og kanskje særlig for de som trenger å bli overbevist av hans verker, har denne sesongen vært en unik opplevelse med enestående casting, scenografi og regi. Hva blir det neste, Jamie Lloyd? Becketts enaktere? Churchills kortstykker? Det hadde vært fantastisk å se!

BESTILL BILLETTER TIL BETRAYAL