ANMELDELSE: Askepott, Lyric Hammersmith ✭✭✭✭

Ray Rackham og sønnen Barnaby anmelder årets juleforestilling, Askepott, på Lyric Hammersmith Theatre.

Askepott Lyric Hammersmith 4 stjerner Bestill nå Bilder: Helen Maybanks Pantomime-sesongen kan ofte bli repetitiv og ende opp som den verste formen for teatermessig tvangshygge for hele familien – enten man vil det eller ei. Det er den tiden på året hvor det er unnskyldelig om man i pausen glemmer hvilket teater man befinner seg i eller hvilken forestilling man ser på. Derfor er det så herlig forfriskende å vende tilbake til Lyric Hammersmith for deres årlige, gledelig utradisjonelle panto, hvor man alltid vet nøyaktig hvor man er, samtidig som man kan forvente det uventede. Kombinasjonen av Jude Christians manus, Corin Buckeridges orkestrering og Jodie Jacobs’ komiske timing (for ikke å nevne de kraftfulle vokalene) gjør at man føler seg både feststemt og trollbundet i denne utpreget urbane og stolte gjenfortellingen av Askepott-historien. Askepott, den onde stefamilien, den magiske gudmoren, prinsen hennes, noen gnagere og gresskaret er alle på plass, men Timmika Ramseys snekkerbukse-kledde Askepott sitter ikke beskjedent og venter på at en prins skal redde henne fra husholdningsarbeidet; hun skuer heller mot stjernene som en fremadstormende kosmologisk eventyrer. Denne Askepott er i høyeste grad herre over eget liv, og Gabriel Flearys sjarmerende dannede prins faller ikke bare for hennes magiske forvandling, men for hennes intellekt, mot og personlighet. Hvis dette kan inspirere bare én liten jente i salen, har Lyric gjort jobben sin! Hovedpersonens moderne karaktertegning er ikke det eneste fra 2019 som har funnet vei inn i denne forestillingen.  Det er en subtil og uventet vri i handlingen der den alltid briljante Jacobs’ Knerten (Buttons) og Lauren Samuels’ Popsy (den ene halvdelen av stesøster-duoen) slår følge med Askepott og prinsen i jakten på den lykkelige slutten; i det som utvilsomt er den mest inkluderende og relevante LHBT+-birollen man kan håpe å se denne julen. Det er et vakkert og overraskende element av romantikk (inkludert en ganske spektakulær cover av Barbra Streisands «Tell Him», eller i dette tilfellet «Tell Her»). Det vakreste øyeblikket kom da et publikum i alle aldre jublet for to brylluper mot slutten – et tegn på at selv om vi har en lang vei igjen å gå, gir den kommende generasjonen oss god grunn til å være stolte! Mairi Barclays Topsy, den mest ondsinnede stesøsteren (vel, det må jo være minst én), stjeler så mange scener at hun bør forvente en anmeldelse for grovt tyveri i julestrømpen i år. Sammen med Samuels har vi et par onde stesøstre som er mindre preget av fortidens teatrale groteskhet og mer inspirert av realitystjernene fra Chelsea og Essex (riktignok med Barclays tykke skotske aksent, som hun bruker med stor effekt). Deres tilstedeværelse, sammen med Shobna Gulatis Madame Meany (komplett med kjæledyr-krokodille) og Rhys Taylors panto-perfekte Fairy Fredbare, sørger for at formen er gjenkjennelig nok til at vi kan boo, hvese eller heie underveis. Begrepet «alternativ panto» fremkaller vanligvis bilder av noe forbeholdt voksne, eller teater som er barnevennlig men fjernt fra tradisjonen. Det Lyric lykkes så godt med, er å ta i bruk varieté-tradisjonene fra pantomimen og gjøre dem til en naturlig del av en klar fortelling; fra en slimfylt forvekslingskomedie med Barclay og Samuels til Taylors imponerende ordspill-maraton om Londons undergrunnsstasjoner som høstet både frydefulle sukk og stor jubel. Det var akkurat nok vitser om prinsens «baller» til å holde de voksne i salen humrende, og vokalen var bunnsolid hele veien. Når et publikum synger med full hals til «Shut Up And Dance», kan Lyric være trygge på at de har levert nok en julesuksess. (**** 4 STJERNER) Barnabys synspunkt (ni og tre kvart år) Jeg elsket Askepott fordi den var morsom, spennende og hadde en rakett i stedet for en vogn. Kostymene var fantastiske og dansingen var kjempebra. Knerten og Topsy var favorittene mine fordi Knerten var en god venn for Askepott og Topsy var tullat og slem. Fairy Fredbare var snill, akkurat som mormor. Det føltes som om jeg var en del av showet, og det likte jeg veldig godt. Det var så gøy at jeg har lyst til å dra igjen! (***** 5 STJERNER) Se vår Panto-side