ANMELDELSE: Cyrano De Bergerac, Playhouse Theatre London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Edmond Rostands Cyrano de Bergerac, presentert av Jamie Lloyd Company på Playhouse Theatre i London.

James McAvoy i Cyrano de Bergerac. Foto: Marc Brenner Cyrano de Bergerac

Playhouse Theatre, London.

6. desember 2019

4 stjerner

Bestill billetter Jamie Lloyd Company markerer starten på et årslangt opphold på Playhouse Theatre med en frisk og levende nytolkning av Edmond Rostands klassiker, Cyrano de Bergerac. Stykket er adaptert til mange sjangre gjennom årene – inkludert den kjente Steve Martin-filmen Roxanne – og handlingen dreier seg om Cyranos ubesvarte kjærlighet til Roxanne. Situasjonen kompliseres av den store nesen hans, som han mener gjør ham «stygg», og forverres ytterligere når hun forelsker seg i Christian. Hun verdsetter ord høyere enn utseende, så Cyrano – som er både poet og soldat – legger sine egne romantiske ord i munn og brev hos Christian. Mens de er ute i krigen, utgir han seg for å være Christian gjennom korrespondanse. Siden dette er en Jamie Lloyd-produksjon, etter den strålende Pinter-sesongen og årets Evita på Regent’s Park Open-air Theatre, forventer vi en radikal omarbeiding av teksten. Det jeg derimot ikke forventet, var en beatbox-versjon i en nedstrippet drakt som virkelig løfter frem Martin Crimps utmerkede tekst. Det er radikalt, overraskende og helt briljant.

Anita Joy Uwajeh som Roxanne. Foto: Marc Brenner

Den minimalistiske stilen preger også scenografi og kostymer, og denne utgaven av Cyrano har ingen neseprotese. Med James McAvoy i hovedrollen føltes dette først litt uvant; han er tross alt den kjekke mannen vi kjenner fra film og TV. Men etter hvert som stykket utspiller seg og stilen setter seg, fanger han perfekt karakterens kompleksitet – fra det arrogante og brautende til det ømme og romantiske. Han gnistrer av energi. Anita Joy Uwajeh er en strålende Roxanne, tøff og sterk, i opprør mot samfunnets forventninger til kvinner. (Selv om handlingen fortsatt foregår i 1640, gjør det moderne perspektivet at Crimp og ensemblet kan utfordre «det mannlige blikket». Her er det faktisk den avkledde mannskroppen vi betrakter.) Eben Figueiredo har en selvsikker utstråling som Christian som gradvis viker for sårbarhet i kjærligheten, og Michelle Austin er formidabel som versets dronning og kaféeier Leila, med treffsikker fortelling og skarpe observasjoner. Som hindringen for den sanne kjærligheten er Tom Edden glimrende som De Guiche; han prøver å manipulere Roxanne til ekteskap og er hylende morsom når han forsøker seg på sin helt egne rap!

Anita Joy Uwajeh (Roxanne), Eben Figueiredo (Christian) og James McAvoy (Cyrano). Foto: Marc Brenner

Hvert minutt av denne produksjonen syder av oppfinnsomhet, og hver scene er ulik den forrige. Forførelsesscenen via brev, utspilt på kun fire oransje plaststoler, er hysterisk morsom, mens andre akt er dypt rørende. Første akt er i lengste laget; metateateret der skuespillerne selv ber kompaniet om å komme i gang med stykket, speilet min egen lille frustrasjon over at det tar litt tid før det virkelig løsner. Noe av spilletiden kunne med fordel vært kuttet. Purister vil kanskje også rynke på nesen over adapsjonen, men for et stykke der poesi og kjærlighet står i sentrum, føles det helt riktig at det er Crimps ord som er den virkelige stjernen – de smeller i veggene og fyller salen med stillhet når det trengs som mest. «Spoken word»-stilen holder verseteateret i live, og dette er definitivt en forestilling man bør få med seg og nyte!

BESTILL BILLETTER TIL CYRANO DE BERGERAC HER