ANMELDELSE: Four Minutes Twelve Seconds, Trafalgar Studios 2 ✭✭✭✭

Kate Maravan. Foto: Ikin Yum. Four Minutes Twelve Seconds

Trafalgar Studio 2

12. november 2015

4 stjerner

Kjøp billetter Four Minutes Twelve Seconds er det første helaftens stykket av James Fritz, og det har allerede blitt svært godt mottatt og nominert til en Olivier Award i 2014. Etter en suksessrik spilleperiode på Hampstead Theatre Downstairs, spilles det nå på Trafalgar Studio 2. Denne scenen er et intimt lokale som passer stykket perfekt. Publikun kommer tett nok på handlingen til å se frykten i skuespillernes øyne, og blir dermed trukket rett inn i stykkets fulle emosjonelle register.

Dette er et stykke om dagsaktuelle temaer, og det starter med foreldre som diskuterer en episode med skolemobbing av deres 15 år gamle sønn, Jack. Det hele behandles først med en underholdende og lett tone med herlig komisk timing, men stykket utvikler seg raskt til dypere og mer alvorlige omstendigheter. Det fungerer ikke bare som en advarsel til foreldre og unge om farene ved elektronisk kommunikasjon, men belyser også misforståelsene som kan oppstå ved mangel på åpen og ærlig dialog generelt.

Det er interessant at hovedpersonen bak den opprinnelige hendelsen, sønnen Jack, aldri viser seg på scenen. Likevel gjør stykkets vendinger at publikum mister all sympati for karakteren hans. Hans fysiske fravær fra scenen fokuserer oppmerksomheten på effekten handlingene hans har på de som står ham nærmest.

Anna Ledwich har regissert denne oppsetningen med en nydelig og lett hånd. Utviklingen til hver karakter og deres innbyrdes forhold er tydelig definert innenfor den vignettpregede scenestrukturen. Det er nesten som å se en løk bli skrelt, lag for lag, til man når kjernen. Tempoet og energien i forestillingen er helt i tråd med stilen og tematikken.

Jon McGuinness. Foto: Ikin Yum

Denne tilsynelatende rettfremme historien blir mer intrikat for hver scene, noe Sarah Weltmans lyddesign subtilt understreker. Hver scene bindes sammen av et elektronisk «zap» som vokser fra et kort og enkelt støt i starten, til det mot slutten av stykket speiler historiens kompleksitet med lengre og mer truende variasjoner. Den enkle historiefortellingen plukkes opp i det visuelle uttrykket av scenograf Janet Bird. Et mønstret gulvbelegg som minner om gamle testbilder på TV, gjentas i lystaket; noen stoler og et bord utgjør denne enkle estetikken som kler stykket godt.

Kveldens sterkeste prestasjon kom fra Kate Maravan i rollen som Di, Jacks mor. Hvert ord hun leverer er troverdig. Det er få øyeblikk Maravan ikke er på scenen, og hun holder energinivået oppe hele veien. Jonathan McGuinness som David, ektemannen og faren i stykket, var også utmerket. Karakteren hans fungerer som en motvekt til konas oppjagede vesen, og uten å røpe for mye av handlingen, er David full av overraskelser.

Ria Zmitrowicz. Foto: Ikin Yum

Sønnens karakter etableres godt av foreldrene i stykkets første del. Deretter dukker bestevennen Nick opp, og nok et lag av løken skrelles bort. Anyebe Godwin tegner Nick med fine strøk og gir publikum en karakter man blir glad i.

Den fjerde stemmen i dette sannhetspuslespillet leveres av Ria Zmitrowicz som spiller kjæresten, Cara. Hendelsene har preget Cara dypere enn det først kan virke som, og hun viser en forståelse for konsekvensene av skadene hun er påført som virker langt modnere enn hennes 15 år. Zmitrowicz imponerte tidligere i år i The Crucible i Manchester, og hun er like overbevisende i sin nåværende rolle.

Ved slutten av stykket sitter man igjen med en rystende erkjennelse av at en variant av denne historien utspiller seg i virkeligheten akkurat nå, et eller annet sted i nærheten: i kjernefamilier, hos naboen, rett nedi gata. Dette er en situasjon, faktisk et problem, som angår alle, og det er ingen tvil om at dette burde vises for de unge menneskene som virkelig trenger å høre det.

Four Minutes Twelve Seconds spilles frem til 5. desember på Trafalgar Studios 2. Bestill nå.