ANMELDELSE: Hamnet, Garrick Theatre London ✭✭✭

Tim Hochstrasser anmelder RSCs produksjon av Hamnet, som nå spilles på Garrick Theatre i London.

Madeleine Mantock, Tom Varey og Ajani Cabey. Foto: Manuel Harlan Hamnet

Garrick Theatre

3 stjerner

Bestill billetter

Maggie O’Farrells roman var en av de store litterære suksessene under pandemien. Dens lyriske fokus på familie, sorgmestring og skillet mellom by og land traff en nerve i tiden. Lolita Chakrabati har dramatisert romanen for RSC i Stratford, hvor den hadde premiere i april, og nå har turen kommet til London under regi av Erica Whyman.

Tom Varey og Madeleine Mantock. Foto: Manuel Harlan

Det første som må sies, er at stykket skiller seg betydelig fra romanen. Der boken – i likhet med mange samtidige verk – leker med tid og kronologi, får vi her en nokså lineær fortelling. Det starter med Shakespeares kurmakeri overfor Anne/Agnes Hathaway, og utvikler seg til en detaljert – kanskje i overkant detaljert – skildring av deres familiære liv i Stratford. Det er først i andre akt vi virkelig får møte sønnen Hamnet og forstår hans betydning for stykket. Kanskje var dette en nødvendig endring; tidshopp og hyppige sceneskift kan være både tidkrevende og trettende på teateret, selv med moderne teknologi. Det som fungerer i leserens fantasi, må konfigureres annerledes på scenen. Men det reiser spørsmålet om alle romaner faktisk bør adapteres for scenen. Noen ganger er det kanskje best å la kunstneriske bedrifter forbli i sin opprinnelige form…

Mhairi Gayer, Alex Jarrett, Madeleine Mantock og Ajani Cabey. Foto: Manuel Harlan

Stykket utforsker premisset om at sentrale temaer i Shakespeares forfatterskap ble formet av hendelser i privatlivet hans, som vi som kjent vet lite om. Vi vet imidlertid at en avgjørende hendelse var dødsfallet til sønnen, som døde av pesten elleve år gammel i 1596. Her antydes det at selve skrivingen av «Hamlet», og flere av stykkets hovedtemaer, sprang ut fra denne tragedien. Poenget hamres inn i andre akt når skuespilleren som spiller Hamnet dukker opp igjen i en sluttscene som fremfører en monolog fra stykket på en gjenskapt scene fra The Globe.

Men til tross for all omsorg og talent som er lagt ned i denne produksjonen, blir det for mye forklaring og for lite handling. Det er mye eksposisjon og for lite drama som vokser naturlig ut av materialet. Hamnets intense ønske om å redde tvillingsøsteren ved å ofre seg selv, og de kulminerende scenene i London, klarer ikke helt å veie opp for de små hverdagslige detaljene fra livet i Stratford – uansett hvor prisverdig det er å gi Agnes Hathaway hennes rettmessige plass i historien.

Peter Wright og Karl Haynes. Photo: Manuel Harlan

Det skal sies at produksjonen har mye å by på. Scenograf Tom Piper har skapt en imponerende fleksibel kulisse med oppfinnsomt snekkerarbeid i stor skala. En massiv A-ramme dominerer de tidlige scenene når Will og Agnes starter ekteskapet i foreldrenes anneks. Derfra åpner rommet seg i flere nivåer frem til sluttscenen, hvor selve The Globe trer frem, komplett med gallerier som flukter med interiøret i Garrick Theatre. Dette knytter oss alle sammen i en vakker, teaterfaglig omfavnelse i stykkets finale.

Skuespillerne og produksjonsverdiene er gjennomtenkte og stilsikkert levert. Dette er et ensemblespill der skuespillerne selv flytter på møbler og rekvisitter på en smidig måte som holder hjulene i gang. I hovedrollen som Agnes leverer Madeleine Mantock et sterkt portrett av en undervurdert kvinne, som O’Farrell har utstyrt med sjamanistiske krefter og en egenrådig selvstendighet. Tom Varey har den vanskelige oppgaven med å skildre Shakespeares reise fra usikker, men velutdannet ungdom til profesjonell dramatiker. Teksten gjør det ikke lettere for ham ved verken å gi nok forklaring på utviklingen hans i London, eller ved å la ham være en ren bifigur sett gjennom konas øyne.

Frankie Hastings og Tom Varey. Foto: Manuel Harlan

Det er flere sterke prestasjoner i birollene. Vi ser mye til Wills foreldre, spesielt hans bøllete, alkoholiserte og uærlige far, John, som var hanskemaker. En av stykkets diskré styrker er hvordan hansker og hender fungerer som stadige referansepunkter, akkurat som de senere gjør i Shakespeares egne stykker. Hjemmet i Stratford, styrt av Peter Wight som faren og Liza Sadovy som moren, er troverdig, men det tar for mye plass og mangler teatral brodd – med unntak av Sarah Belcher som gjør en minneverdig innsats som giftig stemor. Det hele liver betraktelig opp når barna tar hovedrollen i andre akt. Phoebe Campbell, Alex Jarrett og Ajani Cabey leverer tre herlige og særegne portretter fulle av energi og sårhet.

Selv om produksjonen som helhet byr på mange fine øyeblikk, føles den dessverre ikke som mer enn summen av sine talentfulle og veloverveide enkeltdeler.

Spilles på Garrick Theatre frem til 17. februar 2024