ANMELDELSE: Hell Yes I’m Tough Enough, Park Theatre ✭✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt Ben Aldertons Hell Yes I'm Tough Enough, som nå spilles ved Park Theatre.

Ensemblet i Hell Yes I'm Tough Enough. Foto: Robert Workman Hell Yes I'm Tough Enough Park Theatre 4 stjerner Bestill billetter her Innimellom dukker det opp en forestilling som er så gjennomført at publikum bare kan lene seg tilbake og nyte det herlige synet av alt som fungerer knirkefritt.  Og det er i grunn akkurat det den unge skuespilleren og dramatikeren Ben Alderton oppnår i første akt av dette stykket.  Greit, åpningssekvensen holder ikke helt samme nivå som resten – og jeg er usikker på hva poenget med den er: den føles mer som en øvelse fra en dramagruppe enn som en del av den langt mer integrerte, spente og poengterte handlingen som følger.  Men vi får deretter en intenst spennende og stadig overraskende fortelling om lureri i de øverste sirkler av britisk politikk.  Med andre ord: et stykke vi alle kan kjenne oss igjen i. Annie Tyson og Ben Alderton. Foto: Robert Workman Rett nok tar det litt tid å venne seg til tidsepoken: Som så ofte er tilfelle med satirisk drama, virker det som om dette stykket har brukt uvanlig lang tid på å nå scenen.  Dermed har de dagsaktuelle poengene mistet brodden ved å være to-tre år utdaterte.  Dette er imidlertid en synd man er villig til å tilgi når man først lever seg inn i den vanvittige visjonen av (like vanvittig?) maktpolitikk i Westminster som presenteres her. Alderton har gitt seg selv kremrollen som Cameron-kopien 'Dave Carter': et motbydelig, sjåvinistisk monster som ser ut til å ha Kanye West som sitt store forbilde (så vidt jeg kan se – jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er ekspert på slikt).  Hans stakkarslige sidekick er James Bryants herlige patetiske 'Nick Clogg' (skjønner du?).  Opposisjonen – i den grad man kan kalle den det – sentreres rundt Ben Hoods 'Ned Contraband'.  En sverm av andre karakterer fyller scenen: Michael Edwards' 'Will', Cassandra Hercules' formidable 'Sharon Slaughter', Edward Halsteds merkelige, Tolkien-aktige 'Corbz', og den mer partikontor-pregede 'Poppy' spilt av Venice Van Someren, i tillegg til Mikhail Sens 'Patrick' og Annie Tysons 'Glyniss'.  Alderton holder karakterene i høyt tempo mens de spytter ut slagord som på papiret (jeg leste manuset fra Playdead Press før forestillingen) ikke virker spesielt spennende, men som i Roland Reynolds' psykotisk rastløse regi blir ekstremt slagkraftige og fascinerende. Michael Edwards og Ben Hood. Foto: Robert Workman Isabella Van Braeckels scenografi er god: et stilrent og moderne glimt inn i maktens korridorer der avgjørende beslutninger tas.  Alex Hopkins lyssetter det med diskret enkelhet, mens Julian Starr pakker det hele inn i et brautende og selvhøytidelig lydbilde som minner oss om de verste utskeivelsene fra 'Brass Eye' eller 'The Thick Of It'.  Lewis Daniel står for den nye «musikken».  Det er en fabelaktig pakke når alt samspiller. Merkelig nok er det et merkbart fall i momentum i andre akt, etter en i utgangspunktet lun og sjarmerende scene der Clogg leker med modelflyene sine.  Stykket forviller seg inn i en rekke store monologer som rett og slett mangler den samme humoren og oppfinnsomheten som i første akt.  Det er litt synd, for man moret seg så stort innledningsvis.  Likevel sitter inntrykket fra første del i, og det sender deg ut av teateret med lette steg og et smil om munnen.  Og hvor ofte kan man si at britisk politikk gjør det i disse dager?

BESTILL BILLETTER TIL HELL YES I'M TOUGH ENOUGH NÅ