ANMELDELSE: Home, I'm Darling, National Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Laura Wades stykke Home, I’m Darling, som nå spilles på National Theatre.

Katherine Parkingson (Judy) og Richard Harrington (Johnny) i Home, I’m Darling. Foto: Manuel Harlan Home, I’m Darling.

The Dorfman Theatre, National Theatre.

31. juli 2018

4 stjerner

Bestill billetter nå

Velkommen til 1950-tallet, en gullalder der alt var enklere, bedre og folk var vennligere. Judy er så lykkelig; hun er stolt av sitt plettfrie hjem, hun baker og lager alt fra bunnen av, og planlegger dagen slik at ektemannen Johnny kan komme hjem fra jobb til et ordentlig måltid. Han er uforsonlig lykkelig. Han drar på jobb, og så, i en enkel og fantastisk avsløring, oppdager vi at huset er bygget opp av eBay-funn og interiøret fra vintagebutikker – Judy har selv skapt denne verdenen. Ved å bruke sluttpakken og farsarven har hun murt seg inne i denne boblen for å slippe unna virkeligheten utenfor. Likevel truer samtiden stadig denne idyllen; avdragene på boliglånet uteblir, teknologien trenger på, og presset for å holde liv i denne skjøre fantasien begynner å tære på.

Kathryn Drysdale (Fran) og Barnaby Kay (Marcus) i Home, I’m Darling. Foto: Manuel Harlan

Laura Wades stykke er som en perfekt stekt kake; lag for lag avsløres etter hvert som handlingen skrider frem, og ved å skape denne 50-tallsboblen sier stykket utrolig mye om vår egen moderne tid. Handlingen utspiller seg i et fantastisk dukkehus av en scenografi, kjærlig utformet av Anna Fleischle. Denne samproduksjonen mellom National Theatre og Theatr Clwyd er stilsikkert regissert av Tamara Harvey, som lar hvert lag avdekkes uten at det blir melodramatisk. Katherine Parkinson er perfekt som Judy – sårbar fra første stund, mens fornektelsens maske gradvis revner og spenningen ved å opprettholde det «perfekte» bildet øker. Med glimrende komisk timing punkterer hun Judys verden på effektivt vis. Det er en usedvanlig fengslende prestasjon. Hun får strålende motspill av Richard Harringtons Johnny, en mann som gjør sitt beste for å leve opp til 50-tallsdrømmen, men som innser at han ikke kan fortsette å leve på en løgn. De er et svært likandes par, noe som gjør stykket sterkere; Johnny vil ha sin «gamle», selvstendige kone tilbake, og man ender opp med å heie på dem.

Sian Thomas som Sylvia i Home, I’m Darling. Foto: Manuel Harlan

Vi blir stadig minnet på at 1950-tallet ikke var den gullalderen Judy vil ha det til. Moren hennes, Sylvia (en utmerket Sian Thomas), er en feminist som oppdro Judy i et kollektiv. Hun knuser det idylliske bildet i en glimrende tale om hvordan samfunnet var rigget mot alle som ikke var hvite, mannlige og fra middelklassen. Sammen med venninnen Fran, hvis egen tilværelse faller sammen – perfekt tolket av Kathryn Drysdale – blir «Brexit-visjonen» om en gyllen fortid ødelagt og avslørt som en like falsk fasade som Judys hus. Når Frans ektemann, Marcus, blir anklaget for seksuell trakassering på arbeidsplassen, blir Barnaby Kays dyktige portrett stadig mer ubehagelig og truende idet Judy er på sitt mest sårbare. Sara Gregory er den perfekte representanten for den moderne karrierekvinnen – akkurat slik Judy pleide å være.

Det utmerkede lydsporet og koreografien sørger for smidige og underholdende sceneoverganger, og Wades observasjoner av vår moderne tid er midt i blinken. Selv om stykket kan føles en tanke dvelende enkelte steder fordi argumentene til tider blir for diametrale og forenklede – og siden paret finner en vei videre – er kanskje ikke den dramatiske fallhøyden stor nok. Men når det er sagt, er dette et vittig, klokt og engasjerende stykke – en fryd for både øyet og tanken.

BESTILL BILLETTER TIL HOME, I'M DARLING PÅ NATIONAL THEATRE NÅ