ANMELDELSE: I Loved Lucy, Jermyn Street Theatre ✭✭✭

I Loved Lucy

Jermyn Street Theatre

5. februar

3 stjerner

I Loved Lucy spilles nå på Jermyn Street Theatre i West End. Stykket er Lee Tannens selvbiografiske skuespill, basert på memoarene om hans nære vennskap med Lucille Ball.

Tannen var en kjendisbesatt tekstforfatter og stor tilhenger av komediestjernen. Ved å bruke fjerne slektsbånd som inngangsparti, lykkes han i å møte og starte et vennskap med den mye eldre Ball. Tannen blir en nær fortrolig over utallige backgammon-spill, der han gradvis lokker frem historiene hennes og hennes innerste følelser.

Som en person som ikke engang var født da Ball gikk bort, antar jeg at jeg kanskje ikke er i kjernefeltet for denne produksjonen. Store deler av stykket dreies rundt svakt skandaløse kjendisanekdoter – de er underholdende nok, men driver ikke handlingen fremover på noe meningsfylt vis.

Langt mer interessante temaer, som hennes sammenstøt med FBI for påstått kommunistvirksomhet, forblir uutforsket til fordel for det som tidvis fremstår som lettbeint kjendis-svada.

Likevel er Tannens manus ofte vittig med rikelig av latterkramper og noen rørende øyeblikk. Stykket står sterkest i andre akt, når det tar for seg Balls erkjennelse av at stjernestatusen har falmet og at hennes glansdager ligger bak henne.

Som mange biografiske verk går det i eksposisjons-fellen; mye av fortellerdialogen er tunglastet med navn og datoer. Litt strengere redigering kunne ha trimmet det som ble en i overkant lang forestilling ned til en mer slagkraftig lengde.

Dette gjelder spesielt de siste ti minuttene, som utspiller seg etter Balls død i en slags besynderlig himmelsk utopi. Det var kanskje ment som emosjonelt sterkt, men føltes i stedet litt ubehagelig og forlenget stykket forbi et helt naturlig sluttpunkt etter hennes bortgang.

Når man er klar over at Tannen selv har skrevet manuset, er det vanskelig å ikke se ham som en upålitelig forteller. Han viker riktignok ikke unna å fremheve egne svakheter (innimellom tar man seg i å lure på hva Ball egentlig fikk ut av vennskapet).

Inntrykket som tegnes er likevel at Tannen var Balls aller nærmeste, mer enn hennes to ektemenn og barna hennes. Dette kan godt stemme, men det ville vært nyttig å vite mer om hvorfor de andre i livet hennes var så fraværende, spesielt barna som knapt nevnes.

Til tross for disse innvendingene, leverer de to hovedrollene gnistrende prestasjoner. Sandra Dickinson er fabelaktig som Lucille Ball; hun fanger faktene hennes og den hjertelige latteren perfekt. Hun er støyende når det trengs, men får også frem Balls følelse av forfall og ensomhet på en god måte. Den komiske timingen sitter som et skudd, og hun leverer Balls mange kvikke replikker og sarkastiske sidespark med stor letthet.

Stjerneskuddet Matthew Bunn var også utmerket som den nevrotiske og ivrige Lee Tannen. Bunn har også i oppgave å spille en rekke andre mannsroller, inkludert en irsk taxisjåfør, komikeren Bob Hope og en hotellresepsjonist, noe som lar ham vise frem sin betydelige allsidighet.

Anthony Biggs’ regi utnytter den beskjedne plassen godt, mens Gregor Donnellys enkle scenografi ble elegant forsterket av projeksjoner på teaterveggene.

Lucille Ball sa en gang om komedie at «enten har du det, eller så har du det ikke», men denne fornøyelige produksjonen havner et sted midt imellom. Det er tungt på latter og kjappe replikker, men trenger nok et mer strømlinjeformet manus for å bli virkelig elsket fremfor bare godt likt.

I Loved Lucy spiller frem til 27. februar 2016 på Jermyn Street Theatre