ANMELDELSE: King Cowboy Rufus Rules The Universe, London Theatre Workshop ✭✭✭

King Cowboy Rufus Rules The Universe

London Theatre Workshop,

15. august 2017

3 stjerner

Bestill billetter nå

I det lekre programmet for denne 70 minutter lange forestillingen finnes det en svært nyttig artikkel skrevet av den alltid fascinerende regissøren, produsenten og scenografen Patrick Kennedy (som også står for lys og lyd). Denne bør nok leses av alle som planlegger å se stykket, da den forklarer en god del om Richard Foremans manus. Man finner nemlig ingenting her av den konvensjonelle fremstillingen av karakterer, handling eller utvikling, og det er knapt noe spor av tid, sted, relasjoner eller motivasjon – altså mangler det meste av det vi vanligvis forventer av et teaterstykke. Foreman har bevisst utelatt dette i dette disiplinerte, stramme og intellektuelle verket. Med den advarselen på plass, la oss se på hva det faktisk er.

Det hele starter som en brutal visuell utfordring. Publikum må navigere gjennom en slags hinderløype i det lille sort-hvitt-røde scenerommet i andre etasje over The Sun Inn i Leadenhall Market. Stien er flankert av skuespillere som messer «Grab 'em by the pussy» på russisk, mens rommet er på kryss og tvers spent opp med tråder som et edderkoppnett. Samtidig spilles lydopptak av syv ulike bilder av president Donald Trump (hvis ansikt pryder både plakater og programmer, selv om navnet hans aldri nevnes i selve stykket). Når alle har funnet plassene sine, lukkes døren og handlingen begynner. Den består av en uendelig rekke korte tablåer, stort sett statiske, hvor fire kvinner og en mann i formelle antrekk deklamere slagordpregede ytringer. De fungerer nærmest som et bombardement av påstander rettet mot publikum; av og til dukker det opp spørsmål, men stort sett er det bare egoistiske erklæringer om enkle behov. Vi får ingen ytterligere utdypning. Lyset slås av og på mellom hver salve, akkompagnert av en ubehagelig støy. Det fremstår som et manus skrevet i form av infernalske tweets.

Det hardtarbeidende ensemblet gjør en formidabel innsats med å formidle dette. Sentralt står Stewart Briggs i tittelrollen som Rufus, i prangende silke og et utvalg kroner – et kostyme som henleder tankene til klassisk pantomime. Ved hans side finner vi den eksepsjonelle Kate Baxter, som klarer å være fengslende med et perfekt «stoneface» i Buster Keaton-stil; et skilt rundt halsen identifiserer henne som «Baron Herman De Voto». I tillegg har vi et kor bestående av tre damer: Madelaine Nicole Jennings som «Suzie Sitwell» (i et Melania-aktig brudeantrekk), Jessica Foden som «Rhoda» og Dev Joshi som «Sophia». Det finnes også en stemme fra oven, levert av Kennedy selv, som gir visse forklaringer, men aldri spesielt mye. Hvem disse figurene egentlig skal forestille forblir uklart; kanskje vil et iherdig publikum prøve å finne svar på de uendelige spørsmålene Foreman stiller, eller kanskje ikke.

Man kan argumentere for at et teaterpublikum har visse rettmessige forventninger til hva de skal få servert, på samme måte som barn venter på en godnatthistorie før de sovner. Foreman snakker i hvert fall ikke til publikum som om de var barn. Langt ifra. Se for deg en forelder som leser høyt fra Det kommunistiske manifest for en toåring ved sengetid, eller deklamerer Samfunnspakten for å fremprovosere samfunnskritiske drømmer – da skjønner du stemningen i dette stykket. Hensikten er nok å forstyrre heller enn å berolige. Det er en gjennomgående mørk ironi her, selv om man aldri finner reell «humor».

Til denne merkverdige forestillingen har musikalsk leder Kieran Stallard komponert musikk som han selv fremfører på tangenter, sammen med Nathan Hardings stilsikre fløyte og rørblåseinstrumenter. Stallard tilfører en dose humanisme til tekstfragmentene, noe som gir glimt av varme i et ellers kaldt og utfordrende landskap. Han tar i bruk elementer fra populærmusikk og eldre amerikanske stilarter i et strålende partitur som utnytter de korte formatene til sin fordel. Ensemblet synger musikken vakkert og med en følelsesmessig intensitet som ellers mangler i deres skjematiske tilværelser; den avsluttende koralen minner oss om all den menneskeligheten de tilsynelatende ikke klarer å knytte seg til.

Man må ta dette stykket for det det er, for det kommer aldri til å utgi seg for å være noe annet. Ta med kald drikke og lette klær, for det er trykkende varmt i lokalet (aircondition-anlegget røk rett før premieren, selv om det er lovet en snarlig løsning). Det er en tøff opplevelse, men interessant og upåklagelig presentert. Foreman, som vanligvis er svært skeptisk til andre produksjoner av sine verk, er tilsynelatende langt mer positiv til Kennedys tolkninger. Dette er regissørens tredje dypdykk i Foremans verk, og det er i seg selv en bragd verdt å beundre fra en av landets mest fascinerende teaterskapere.

Spilles frem til 26. august 2017

BILLETTER TIL KING COWBOY RUFUS