ANMELDELSE: Kunene and the King, Ambassadors Theatre, London ✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt John Kanis stykke Kunene and the King, som for tiden spilles av Royal Shakespeare Company på Ambassadors Theatre.

John Kani og Antony Sher i Kunene and the King. Foto: Ellie Kurtz Kunene and the King

Ambassadors Theatre

29. januar 2020

3 stjerner

Bestill billetter

Skuespill skrevet av skuespillere kan være fascinerende saker.  Noen skuespillere, som Harold Pinter eller William Shakespeare, var jo ganske gode på det.  Andre har hatt mer ujevn suksess, og en av disse er den sørafrikanske veteranen John Kani.  For mange år siden fikk han en kjempesuksess med sitt anti-apartheid-stykke «Sizwe Banzi Is Dead».  Nå vender han tilbake til scenen med et nytt verk som tar for seg utfordringene og prøvelsene i hjemlandet.  Det er et interessant stykke med flere velskrevne replikker og en betydelig rolle til både ham selv og en motspiller – her fylt av hans landsmann Antony Sher – og det er absolutt verdt turen i teateret bare for å se disse to dyktige skuespillerne i aksjon.

John Kani og Antony Sher. Foto: Ellie Kurtz

Den dramatiske strukturen virker imidlertid ikke som en av Kanis største styrker i dette tilfellet.  Den sørafrikanske regissøren Janice Honeyman er respektfull overfor teksten og iscenesetter alt på en veldig naturalistisk måte; deres landskvinne Birrie Le Rouxs realistiske scenografi gjør det samme.  Likevel skaper manuset en forventning i første scene (eller akt?) av dette 96 minutter lange dramaet – som spilles uten pause, skjønt med to avbrytelser for scenebytte – om at Shers karakter, den berømte sørafrikanske skuespilleren Jack Morris, holder på å lære seg rollen som Kong Lear, og har en tidsfrist for premieren om noen måneder.  Problemet er at han har kreft i fjerde stadium, og Kani, i rollen som tittelfiguren Lunga Kunene, ankommer som hans hjemmepleier for å følge ham gjennom sykdomsforløpet så langt det lar seg gjøre før Morris må legges inn på sykehus for den siste fasen.  Det ser med andre ord ikke spesielt lyst ut for Morris’ forestående Lear-oppsetning!  (I en interessant vending spiller Sher faktisk også Lear i det nåværende repertoaret til RSC, som også står bak dette stykket.)

John Kani og Antony Sher. Foto: Ellie Kurtz

Hvis du tror at dette kommer til å fungere som en gjennomgående teaterramme, vil du bli skuffet.  Mange andre temaer dukker opp i Kanis manus og skyver selve stykket til side – på alle mulige måter.  Kunene ser også ut til å ha profesjonelle utfordringer med å relatere seg til sin pasient, som – og dette må både ses og høres – ofte oppfører seg helt skrekkelig.  Som en metafor for hvite og svarte sørafrikaneres manglende evne til å komme overens, er det så tydelig som det kan bli.  Men dette fører til noen av de kraftigste replikkene: «De hvite stemte på Mandela fordi de trodde han ville beskytte dem mot raseriet fra de svarte», er kanskje den sterkeste uttalelsen i teksten, og den sitter virkelig igjen.  Men resten av stykket forblir i skyggen av slike øyeblikk.

John Kani og Antony Sher. Foto: Ellie Kurtz

I likhet med «Tre søstre» som går på Lyttleton nå, dukker den nå obligatoriske afrikanske sangeren opp her også. Anna Mudeka synger på et lokalt språk – jeg antar det er xhosa, men uten oversettelse er det umulig å si hva hun synger om, eller hva som egentlig får henne til å dukke opp.  Resten av det kunstneriske teamet er også fra Sør-Afrika, med konvensjonelt lysdesign av Mannie Manim, lyddesign av Jonathan Ruddick og musikk komponert av Neo Muyanga.  Som teaterstykke spiller det trygt; alt er solid utført, men det er ingenting banebrytende her, bortsett fra muligheten til å se to fremragende veteraner i de talende rollene.

Spiller frem til 28. mars på Ambassadors Theatre i London.