ANMELDELSE: Labour Of Love, Noel Coward Theatre ✭✭✭✭✭

Martin Freeman (David Lyons) og Tamsin Greig (Jean Whittaker) i Labour Of Love. Foto: Johan Persson Labour of Love

Noel Coward Theatre.

4. oktober 2017

5 stjerner

Bestill billetter

Denne uken annonserte National Theatre sitt program for 2018 og fremover, inkludert et nytt stykke av David Hare til høsten 2018 hvor han tar for seg Labour-partiet. Han skal jobbe hardt for å overgå relevansen til James Graham, den politiske satirens mester, som med kirurgisk presisjon demonterer 27 år med interne stridigheter i Labour i stykket Labour of Love. Forestillingen følger karrieren til det fiktive parlamentsmedlemmet David Lyons, fra han blir plassert i en sikker valgkrets i East Midlands, og hans turbulente forhold til partikoordinator Jean Whittaker. De representerer henholdsvis «New Labour» og gamle tradisjoner – han en metroseksuell karrierepolitiker i Westminster-boblen, hun jovial, jordnær og ufravikelig i sine prinsipper. Begge må lære seg kompromiss i maktens korridorer, men de er alltid i tottene på hverandre mens sosialismens idealer utfordres og endres.

Tamsin Greig (Jean Whittaker) av Johan Persson

Vi starter på valgkvelden i 2017, der Lyons er i ferd med å miste plassen sin; for første gang i historien ligger kretsen an til å bli Tory-blå. Stykket reiser deretter tilbake til hans første dag på kontoret som nyvalgt parlamentsmedlem i 1990. Grahams geniale grep er at andre akt beveger seg fremover i tid igjen, slik at vi ser etterfølgende hendelser utspille seg i scener vi allerede har besøkt. Det gir en tilfredsstillende helhet, og projeksjoner av nyhetshendelser skaper en dyp nostalgi – hvem skulle tro at synet av tekst-TV ville bli møtt med hørbar begeistring fra salen?

Martin Freeman (David Lyons) og Tamsin Greig (Jean Whittaker) i Labour Of Love. Foto: Johan Persson

Under Jeremy Herrins stilsikre regi er Martin Freeman og Tamsin Greig en fryd å se på; de er valgurnenes svar på Beatrice og Benedikt. Rollen som Jean skulle opprinnelig spilles av Sarah Lancashire, som dessverre måtte trekke seg etter råd fra lege, og man kan fortsatt ane hennes talemønstre i Grahams rytmiske dialog. Men frykt ikke, Greig gjør rollen til sin egen, og hun er rett og slett strålende. Med en perfekt East Midlands-aksent evner hun å formidle både dyp sårbarhet og ekstrem stahet samtidig. Hun leverer knivskarpe gloser med knusende presisjon, de fleste på bekostning av Lyons. Martin Freeman er like god; han lykkes med det nesten umulige kunststykket å gjøre en politiker elskverdig. Han er spesielt god til å tåle all kjeften han får, men overbeviser oss også om at Lyons faktisk bryr seg dypt om både folk og prinsipper. Jeg skulle gjerne sett mer til Rachael Stirlings giftige, Cherie Blair-aktige Elizabeth, Lyons' dypt ulykkelige kone, men hun får mye ut av en rolle som kanskje er litt knapt skrevet. Dickon Tyrrell er utmerket som den svikefulle «Militant Tendency»-figuren Len, mens Susan Wokoma og Kwong Loke bidrar med alternative perspektiver som utfyller et flott ensemble.

Stykket er grundig researchet, men blir aldri belærende fordi karakterene er så ekte og herlige. Selv om ditt røde hjerte vil briste over Labours selvutslettende mønstre, reparerer Graham det med den andre delen av tittelen – kjærligheten (Love). Her finner han sin indre Richard Curtis, og det er takket være det eminente spillet til Freeman og Greig, som åpenbart storkoser seg på scenen, at stykket akkurat unngår å bli for sentimentalt. Jeans kjærlighet til flippoveren sin er også nydelig formidlet! Sett et kryss på stemmeseddelen for årets teateropplevelse!

BILLETTER TIL LABOUR OF LOVE