ANMELDELSE: Lazarus, Kings Cross Theatre ✭✭✭✭✭

Lazarus ved King's Cross Theatre. Foto: Johan Persson Lazarus

Kings Cross Theatre

8. november 2016

5 stjerner

Bestill billetter til Lazarus

Han har stått opp. Robert Fox ble observert etter kveldens forestilling mens han nøt en avslappende gin-and-tonic (eller kanskje bare gin?) i baren på et av de nyeste spillestedene som har dukket opp i det vidstrakte teaterkomplekset 'The King's Cross Theatre', idet publikum kom ut, fortumlet og forvandlet, etter den gripende opplevelsen som er David Bowie og Enda Walshs merkelig poetiske musikkteaterstykke: 'Lazarus'. Fox produserte det til stor anerkjennelse på Broadway (selv om han ikke er typen som lar seg blende av en flom av priser), og loser nå forestillingens ankomst til Storbritannia med, virker det som, like stor suksess.

Julie Yammanee som Maemi. Foto: Johan Persson

I den nye salen med 900 sitteplasser opptar 'Lazarus' et scenerom som er mye bredere enn det er høyt: det ser ut som en operascenografi (av Jan Versweyveld, som står for dekor og lysdesign) i dusede naturtoner, knapt møblert med en seng og et kjøleskap, et par gardiner, en grammofon og platesamling, med små dører på sidene: det er en vidåpen leilighet med to romslige panoramavinduer, nærmest som enorme øyne, og bak disse – fordelt over en opphøyd plattform – strekker bandet seg ut. Mellom vinduene viser et sentralt panel projeksjoner (av Tal Yarden), som av og til flyter over i resten av scenografien og på genialt vis smelter sammen med handlingen på scenen, filmer som tar oss med på en Jarman-aktig ferd gjennom Bowies rikholdige arkiver. Mens musikken og de flyktige bildene er intenst levende og karakterfulle, er det noe anonymt, håpløst intetsigende over selve 'oppholdsrommet'; det minner om et aparthotell eller en typisk utleiebolig: likevel blir det den perfekte kontrasten for å fremheve musikken – et utvalg av Bowies fremste verk, der de fleste her har fått forfriskende nye arrangementer (av Henry Hey).

Sophia Anne Caruso (Girl) og Michael C Hall (Newton) i Lazarus

Faktisk har vi her å gjøre med en klar etterfølger til 'Mamma Mia', i den forstand at forestillingen tar en banebrytende sangkatalog og løfter ut en blanding av låter for å brodere ut en sterkt dramatisk fortelling som tilfeldigvis harmonerer med musikkens og tekstens personlighet. Her er vår historie 'fortsettelsen' av en av Bowies alter egoer, Thomas Jerome Newton, sist sett i hardt vær (tross alle pengene) i 'The Man Who Fell To Earth', Nic Roeg-filmen fra 1976 basert på Walter Trevis' roman fra 1963. Forfatteren Enda Walsh, som har samarbeidet tett med Bowie hele veien, tilfører sin mesterlige teaterfølelse til utsøkt utformede, sammenkoblede og tidvis overlappende scener som utforsker, på en praktfull ikke-lineær måte, en rekke 'levende tablåer' der karakterene kolliderer, reagerer, endres og skilles, og antyder snarere enn beskriver historiens bue. Eller, en rekke historier. Like mange historier som det er sanger: 17.

Sydnie Christmas (Teenage Girl), Michael Esper (Valentine), Gabrielle Brooks (teenage Girl), Malmuna Memon (Teenage Girl). Foto: Jan Versweyveld

Regien, ved Ivo van Hove, er like moderne, og setter ulike stilarter opp mot hverandre, krydret med Annie B Parsons kunstfilm-inspirerte bevegelser og ikledd An D'Huys enkle, men evokative kostymer. Det har friskheten til et festivalverk og lettheten til et leilighetsstykke; det presenterer oss for en perlerad av delikate 'øyeblikk' uten å forsøke å tvinge frem pompøs mening eller kalkulerte sjokk (selv om vi beveger oss gjennom mange følelser, fra bittersøt ømhet til blodig gru). Dramatisk ironisk er det at selv om bandet er plassert bak på scenen, innelåst bak i settet, er det musikken som alltid står i forgrunnen takket være Tony Gayles suverene og nære lyddesign, med en fyldig klangverden tryllet frem av besetningen på ti personer under ledelse av Tom Cawley (flamboyant på piano).

Michael C Hall (Newton) og Sophia Anne Caruso (Girl) i Lazarus. Foto: Johan Persson

Sangerprestasjonene fra de medvirkende er like hjertevarme som de er presist utført: Michael C Hall gjør en solid jobb med å gjenskape mye av særpreget i Bowies fraseringer, mens Amy Lennox og Sophia Anne Caruso gjør en like god jobb med å gjøre ham til sin egen som Lulu gjorde da hun gjorde 'The Man Who Sold The World' til en hit. Michael Esper er vår helts onde nemesis i en tolkning som gir sterke assosiasjoner til Mark Chapman (morderen som skjøt John Lennon utenfor leiligheten hans i New York). Det er også gode biroller fra Jamie Muscato, Richard Hansell, Tom Parsons og Julie Yammanee som karakterer som flyktig krysser veien til hovedpersonene. Til slutt utgjør en trio av skjebneaktige 'Teenage Girls' (selve symbolet på ihuga fans av figurer som Bowie) et kor bestående av Maimuna Memon, Gabrielle Brooks og Sydnie Christmas.

Ensemblet i Lazarus. Foto: Jan Versweyveld

Hva betyr egentlig det hele? Vel, jeg tror alt avhenger av ditt perspektiv. Og av ditt forhold til hvilke deler – eller hele (hvis du er Boy George) – av Bowies fantastiske sangkatalog du bærer med deg. Jeg mener: går egentlig noen for å se 'A Hard Day's Night' for å konsentrere seg om plottet? Egentlig?? Slik er det også med denne forestillingen. Det er et dypdykk i hvordan det føles å være David Bowie når du ikke er det. Hvis noen har et problem med det, er det beste rådet å sette seg ned, se Richard Lesters film og slutte å bekymre seg.

Det er ingenting konvensjonelt ved dette. Det er feststemt. Opprørsk. Dionysisk. Fantastisk.

Han har stått opp.

BESTILL BILLETTER TIL LAZARUS VED KINGS CROSS THEATRE