ANMELDELSE: Les Misérables, Queen's Theatre ✭✭✭✭

Les Miserables - One Day More. Foto: Johan Perrson Les Miserables

Queens Theatre

16. desember 2014

4 stjerner

BESTILL NÅ | MER INFO

Mannen to seter bortenfor ser ut til å ha havnet i en medisinsk krise. Han kaster seg på føttene og setter kurs mot midtgangen, men etter bare noen få personer i raden kollapser han. Hjelpen er umiddelbart på plass; folk reiser seg for å assistere, og vertskapet kommer løpende. Mannen og hans kvinnelige følge forsvinner ut i foajeen. De han kollapset over – gjester fra germanske strøk – er svært oppskaket; de står, huker seg ned og skrur på lommelykter og telefoner på jakt etter noe så viktig at det må finnes der og da. Kanskje var det en Rolex eller en gylne billett?

Mens alt dette oppstusset pågår, synger lille Cosette vakkert Castle On A Cloud, før handlingen går over i Master of the House og scenen der Valjean konfronterer de grusomme Thénardiene for å redde den lille jenta. Ja, det var et langt, irriterende og støyende avbrudd. Men det klarte ikke å sette en ripe i den teatralske alkymien som utspiller seg på Queen’s Theatre, der Alain Boubil og Claude-Michel Schonbergs suksessmusikal fra 1985, Les Miserables, nå er inne i sitt 29. år. Og slik den spilles nå, er den full av kraft, talent og musikalitet. Da jeg så den sist, for rundt to år siden, var produksjonen i dårlig forfatning – feilbesatt mange steder og med et trist fravær av detaljer, tekstur, vokal glans og karakterdybde.

Nå er det noe helt annet.

I sin opprinnelige form, regissert av Sir Trevor Nunn og John Caird, med John Napiers ikoniske scenografi, David Herseys plettfrie lysdesign, Andreane Neofitous kostymer og Kate Flatts koreografi, var Les Miserables avhengig av styrken i det store ensemblet – evnen hos både erfarne og yngre aktører til å skape et stadig skiftende smørbrødbord av situasjoner og karakterer. Arbeidet med det sterke og veltrente RSC-ensemblet gjorde dette lettere, men det var nøkkelen til suksessen for den originale oppsetningen i London, siden på Broadway og deretter i Sydney,

Australia. Les Miserables er ikke en forestilling som bare «går av seg selv»; den krever hardt arbeid, allsidighet og ferdigheter fra hvert eneste medlem av ensemblet, samt en vilje til å få hvert øyeblikk til å skinne og en perfekt balanse mellom orkester og sangere. Det Les Miserables ikke tåler, slik den nåværende Broadway-produksjonen (ikke denne, men «nyversjonen») er et tydelig bevis på, er en X Factor-aktig tilnærming til partituret. Da forestillingen først ble satt opp, var verken I Dreamed A Dream, Stars, On My Own, Bring Him Home eller Empty Chairs And Empty Tables blitt standardlåter; ingen av dem hadde blitt sunget i senk av alle fra Barbra Streisand til Susan Boyle. Sannheten er at ingen av dem, i sammenheng med scenemusikalen, er mer enn et øyeblikks erkjennelse for en spesifikk rollefigur. Joda, godt utført kan de stoppe showet – men det er ikke poenget med dem.

Derfor er det forfriskende og genuint spennende å oppdage at 2014-besetningen stort sett nærmer seg stykket på gamlemåten. Dette er et førsteklasses, hardtarbeidende ensemble av alle aldre og typer, som sømløst skaper de ulike gruppene av franskmenn Valjean møter: fanger, vakter, bønder, fabrikkarbeidere, prostituerte, nonner, gjestgiverikunder, studenter, tiggere, tyver og aristokrater. Det er ingen følelse av repetisjon i de mange rollene som spilles – nesten hver skuespiller skaper en helt ny personlighet i hver scene de dukker opp i. Dette gjør at detaljene, den komplekse historien og den emosjonelle balansekunsten dirrer av oppriktighet, oppfinnsomhet og klarhet.

Hvis du aldri har sett Les Miserables, er dette et godt år å gjøre det på; hvis du har sett den før, byr denne besetningen på nye vinklinger og interessante nyanser i scener du tror du kjenner ut og inn, og karakterer du tror ikke lenger kan overraske deg. Dette er tydeligst hos familien Thénardier og deres kumpaner. Det er helt avgjørende at de voksne Thénardiene er komiske og monstrøse på samme tid; de kan ikke være karikaturer, men de er fullblods, overmodne vampyrer som kan suge livet ut av en marmorblokk. Humoren i Master of the House må være ekte, både for å bryte opp rekken av sorg og elendighet som preger de første 40 minuttene, men også for å gi en fascinerende kontrast til grusomheten og den kyniske prutingen over Cosette som følger.

Tom Edden er uten tvil den beste Thénardier jeg har sett siden Peter Carrolls strålende prestasjon for flere tiår siden. Han tilfører rollen en frisk munterhet, men er ikke redd for å være nådeløst ondskapsfull og utspekulert når det trengs. Øynene hans stråler av en opportunists evne til å gripe enhver sjanse, og den hengslete skikkelsen hans bøyes og tøyes med stor komisk effekt mens han raner intetanende gjester. Scenene hans i kloakken er ekstremt ubehagelige.

Som en vulkan av vokal kraft, komisk timing og kompromissløs fysisk tilstedeværelse, skaper Helen Walsh en oppsiktsvekkende, provoserende og enormt underholdende Madame Thénardier (Wendy Ferguson hadde fri). Scenene med Edden i begge Master of the House-numrene satt som et skudd; de var så perfekt samspilte at det føltes som om det skjedde for første gang. Begge skuespillerne utnyttet hvert sekund på scenen til det fulle – og fant mer i rollene enn man kunne forvente. Formidabelt. Carolina Gregory (som vikarierte for Carrie Hope Fletcher) var også en utmerket Eponine. Hennes avsky for egen families oppførsel er helt forståelig, det samme er tiltrekningen mot Rob Houchens kjekke Marius. Hun er talefør i sine pauser og tør å synge lavt med stor effekt. Fordi karakteren hennes er så solid etablert, blir On My Own veldig rørende og troverdig. Ingen «diva-fakter» her, heldigvis. Men hun sparer det beste til slutt: de siste øyeblikkene i armene til Houchen var nydelig balansert og ladet med følelser. Bare et hjerte av stein kan unngå å bli beveget her. Houchen er en av de beste jeg har sett i rollen som Marius – en rolle som i feil hender kan bli sjarmløs og tafatt. Ikke her. Houchen overbeviser totalt som idealisten som plutselig og uventet forelsker seg, og hvis liv endres for alltid. Han har en naturlig scenetrygghet, en utmerket baryton og han kan faktisk spille. Empty Chairs at Empty Tables er vakkert levert, og han får sluttscenene med Valjean og Cosette til å fungere fordi han er så tvers igjennom troverdig. Vennskapet med Enjolras er også sterkt etablert, men uvanlig nok tar Houchen seg tid til å gjøre relasjonene til de andre studentene ekte også, spesielt med Christian Edwards’ Grantaire.

Som Enjolras er Michael Colbourne en passende stram og kjekk skikkelse, og det er ingen tvil om hans overbevisning om behovet for revolusjon. Vokalt var han imidlertid litt usikker i enkelte partier og trenger å jobbe med støtten for å sikre den klare, kraftfulle tonen. Han har masse karisma, og jeg likte spesielt samspillet hans med Gavroche og alvoret han viser når han innser hva Eponines død innebærer.

Ensemblet er fullt av sterke prestasjoner, dyktige skuespillere med strålende stemmer. Spesielt gode var Tamsin Dowsett, Jordan Lee Davies, Jeremy Batt, Bradley Jaden, Joanna Loxton, Jonny Purchase og Jade Davies. Litt på siden av resten av laget sto Adam Pearces overdrevent svulstige Bamatabois og Adam Linsteads noe tamme biskop av Digne.

De tre barna i rollene, Freya Griffiths, Phoebe Lyons og Aaron Gelkoff, var veldig flinke, og Gelkoffs Gavroche var eksepsjonell med tanke på hans unge alder (8 år!). Alle spilte med enkelhet, og både lille Cosette og Gavroche sang som rutinerte proffer, men uten den tilgjorte stilen som ofte kan skjemme slike øyeblikk.

Den eldre Cosette er en vanskelig rolle. Konseptuelt virker den enkel nok, men sangen er krevende og karakteren krever en stødig hånd for å unngå å drukne i sentimentalitet. Emile Fleming gjør en god innsats, men det øvre registeret hennes blir for skarpt og anstrengt, og det er en viss usikkerhet i sceneframtoningen som forstyrrer. Hun burde lene seg mer på styrken i Houchens prestasjon; spille med ham i stedet for mot ham. Nøkkelen til Cosette er hennes hengivenhet til Marius – uten at den føles ekte, fungerer ikke andre akt.

Det er for mye sinne og aggresjon i Celinde Schoenmakers Fantine, noe som gjør det vanskelig å virkelig bry seg om skjebnen hennes. I tillegg «bjeffer» hun I Dreamed A Dream som om det skulle vært en bravurnummer fra en helt annen musikal; det føles som et feilslått «stjernemoment». Schoenmaker må la karakteren formidle teksten og melodien, i stedet for å prøve å imponere et innbilt dommerpanel fra X Factor. Jeg ble heller ikke helt overbevist av Peter Lockyers Valjean, som også ble i overkant sint i perioder. Valjean er en fantastisk skrevet rolle, men en utholdenhetsprøve. Den krever nøye disponering, og i bunnen må det ligge Valjeans omsorg for andre: søsterens sønn, Fantine, Cosette, Marius. Han drives av et behov for å gjøre godt, for å betale sin gjeld til Gud. Bring Him Home handler ikke om Valjean, det handler om Marius, og må synges slik. Lockyer nærmet seg det som sitt store glansnummer, heller enn et viktig vendepunkt i karakterens reise.

I den siste delen av forestillingen var Lockyer på sitt beste, særlig når han delte scenen med David Thaxtons Javert – da løftet han seg betraktelig. Stemmemessig var han ikke helt stødig; selv om både topp og bunn var solide, var midtregisteret merkelig nok litt ustabilt.

Det var imidlertid ingen slike bekymringer med Thaxtons dundrende effektive Javert. Hvis du vil vaske bort minnet om Russell Crowes sørgelige innsats i filmen, er dette medisinen. Thaxton er perfekt i hver eneste scene – den beste Javert jeg har sett siden Philip Quast spilte rollen i 1987.

Stemmen hans er vakker og har en jevn klang og fylde hele veien. Hver frase synges presist og perfekt, helt i tråd med karakteren. Han formidler meningen gjennom toner han treffer utsøkt. Stars er elektrisk, og hans Soliloquy er en mesterklasse i dramatisk sangprestasjon. Han er fullstendig i karakter i hvert øyeblikk, og når han trer ut av skyggene eller forsvinner inn i dem, blir nærværet hans enten hengende igjen eller varslet i forkant. Du glemmer aldri denne Javerten. Dette er en prestasjon i verdensklasse.

Adam Rowe leder orkesteret med stødig hånd, selv om de perkussive elementene av og til kunne hatt mer trykk, og han tillater tidvis svært merkelige fraseringer fra både Valjean og Fantine. Men alt i alt er musikken svært godt ivaretatt.

Med Thaxton, Houchen, Gregory, Edden og Walsh i toppform, støttet av et glitrende ensemble, er eventuelle småplukk med de andre hovedrollene ikke nok til å legge en demper på opplevelsen.

BESTILL BILLETTER TIL LES MISERABLES PÅ QUEENS THEATRE NÅ