ANMELDELSE: Loserville, Union Theatre ✭✭✭

Loserville

Union Theatre

5. desember

3 stjerner

Union Theatre har for lengst befestet sin posisjon som en av Londons mest spennende og interessante Fringe-scener. Her er man alltid garantert en severdig kveld, og teatret har nylig servert en rekke friske nyoppsetninger og omarbeidelser av forestillinger som kanskje ikke traff helt blink ved første forsøk.

Loserville faller definitivt i den sistnevnte kategorien; dette hjertebarnet til Elliot Davis og James Bourne fikk en heller lunken mottakelse da det flyttet fra West Yorkshire Playhouse til West End. Bourne var som kjent med på å grunnlegge boybandet Busted – et faktum som merkelig nok er utelatt fra biografien hans i programmet!

Handlingen utspiller seg i en søvnig amerikansk småby, der en gjeng high school-elever drømmer om å unnslippe både manglende fremtidsutsikter og uunngåelig tenåringsangst. Som alltid i amerikanske high school-dramaer er det et vanntett skille mellom nerdene og de kule kidsa. Michael Dork og hans sosialt klønete venner prøver å finne en måte å få datamaskiner til å snakke sammen på (stykket hevder i bunn og grunn at de oppfant e-post; jeg vil personlig anbefale Tim Berners-Lee å stå over denne forestillingen).

Han støter på Eddie, en klassisk klysete idrettstype, som er desperat etter å få tak i Michaels planer fordi faren hans eier et datafirma. De tradisjonelle grensene viskes ut når den vakre og supersmarte Holly dukker opp. Hun faller først for Michael, til stor sjalusi og irritasjon for bestevennen Lucas. Eddie og hans noe tungvinte kumpaner klekker så ut et nokså absurd utpressingsplott for å fange Holly. Vil hun la seg lokke over til den mørke siden, og vil de sammenvevde vennskapene og relasjonene overleve?

Som handlingen antyder, er det største problemet med Loserville at man føler man har sett alt før. Det er en slags lapskaus av The Big Bang Theory og hvert eneste high school-drama i historien (Grease, Saved by the Bell, Glee). Mens manuset gir «nørdene» en viss emosjonell dybde og reell dramatisk nerve, er idrettsheltene og de populære jentene nesten uutholdelig endimensjonale og klisjéfylte. Den mest interessante karakteren er Samantha, en av de kule som bærer på en hemmelig lidenskap for sci-fi – et glimrende poeng som dessverre aldri blir fullstendig utforsket.

Musikken er i samme gate: poppete og små-punkete. Det er fengende i starten, men mangler variasjon, særlig på grunn av de mange repetisjonene. Den ustoppelige hyperaktiviteten føles nesten som et angrep på sansene, spesielt i kombinasjon med de grelle og fargerike kostymene. Tekstene er også ofte uinspirerte og preget av den samme enkelheten som Busted i sin tid ble kritisert for («I'm the one you should be dating/ Seeing you with him is so frustrating»).

Etter å ha lest dette, lurer du kanskje på hvorfor jeg ikke bare ga forestillingen en enslig stjerne og anbefalte at den ble glemt for godt. Vel, den er fantasifullt iscenesatt og regissert av Michael Burgen, og fungerer langt bedre i et intimt lokale enn i et stort West End-teater. Det er gjort et klokt valg i å behandle de mer tøysete aspektene med et visst glimt i øyet (selv om de jugoslaviske tvillingene, som ble slaktet i den forrige versjonen, mystisk nok fortsatt er med).

Koreograf Matt Krzan byr på noen oppfinnsomme numre, spesielt i «Little Things You Do», som på finurlig vis fletter en badmintonkamp inn i musikken og bevegelsene. Ekstra vokalstøtte leveres ofte av ensemblet bak scenen, en smart avgjørelse som tilfører mange av sangene behagelige harmonier.

Scenografien er fantastisk. Mange produksjoner har strevd med å utnytte den knøttlille scenen på Union Theatre maksimalt, men her har designeren (som dessverre ikke er kreditert) åpnet opp hele rommet og fylt det med graffiti og vitenskapelige formler på veggene.

På et tidspunkt blir deler av dette opplyst, noe som sammen med smart lyssetting gjør ett øyeblikk særlig virkningsfullt. Flere kråketær legges til underveis ved hjelp av en tavle, noe som er svært nyttig for å gi kontekst og en følelse av sted i de ulike scenene.

Skuespillet er godt, selv om enkelte i ensemblet ble litt vel overivrige i fellesnumrene. Joshua Watt er sjarmerende og synger upåklagelig i rollen som den sjenerte Michael Dork. Når det er sagt, glipper aksenten hans innimellom, og han er muligens litt for konvensjonelt kjekk til å spille en som vissnok skal være helt usynlig for det motsatte kjønn.

Holly-Anne Hull leverer en like sterk prestasjon som den kloke og snille Holly. Hun har en fabelaktig stemme, men trenger å artikulere litt tydeligere, da hun til tider slet med å overdøve bandet. Shane Gibb imponerte stort i sin profesjonelle debut og bar solonummeret sitt med glans; dette er definitivt et talent å følge med på i fremtiden.

Loserville er en forestilling med høyt sukkerinnhold; fargerik og søt, men med fare for overdose. Det er et velbrukt manus og partitur som her blir løftet til sitt maksimale potensial takket være dyktig regi og et energisk ungt ensemble.

Loserville spilles på Union Theatre frem til 20. desember 2015