ANMELDELSE: Luce, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Luce

Southwark Playhouse

11. mars 2015

4 stjerner

Bestill billetter I en tid hvor skoleskytinger og amerikansk ekstremisme hyppig har preget nyhetsbildet, fremstår Luce som et kjærkomment tilskudd på programmet til Southwark Playhouse.

Tittelkarakteren, som ble adoptert fra Afrika, er gutten alle ved skolen ser opp til – han briljerer både på idrettsbanen og i klasserommet. Derfor er det ingen som kan tro det når Luce blir tatt med ulovlig fyrverkeri og leverer en skoleoppgave spekket med referanser til voldelig terrorisme. Dette fører til konflikter mellom hans mistenksomme lærer og hans velmenende, men vantro foreldre. Er Luce virkelig den han utgir seg for å være, eller er han på vei mot avgrunnen?

JC Lees manuskript er herlig tvetydig; det danser rundt de store spørsmålene og etterlater seg ofte flere spørsmål enn svar. Gjerningspersoner ved skoleskytinger blir ofte fremstilt som ensomme ulver og utskudd, så det var et forfriskende avbrekk å se Luce som en populær og sympatisk gutt – kanskje drevet mot mørket av sin traumatiske bakgrunn fra krigssoner og det enorme forventningspresset han bærer.

Språket som brukes gjennom hele stykket er like uklart; karakterene snakker ofte om «misforståelser», og hendelser vi selv er vitne til blir tåkelagt av karakterenes vidt forskjellige tolkninger. Det ligger også en rasemessig undertone her; Luces mørkhudede lærer, Harriet, ønsker at han skal være et forbilde for lokalsamfunnet, mens det antydes en viss grad av «hvit skyldfølelse» hos hans liberale adoptivforeldre. Det hele legger opp til en fascinerende, om enn tidvis dvelende, kveld som holder publikum i uvisshet helt til siste slutt.

Dette forsterkes av et strålende ensemble, anført av Martins Imhangbe i rollen som Luce. Det er en fantastisk prestasjon som viser karakterens manipulerende sider, men også hans sjarmerende og intelligente vesen. Ekte sosiopater er sjelden dumme (regissør Simon Dormandy nevner den angivelig karismatiske Boston-bomberen i sine programnotater). Luce får en glimrende motspiller i Natasha Gordons Harriet, som er både steinhard og overbevisende i sine appeller til Luces bedre jeg.

Mye av stykkets humor kommer fra Luces intetanende foreldre, som er altfor sene med å innse alvoret i situasjonen som utspiller seg foran dem. Nigel Whitmey leverte min personlige favorittprestasjon for kvelden som den oppgitte faren, mens Mel Giedroyc viste sine skuespillerferdigheter som den håpløst tillitsfulle moren.

Det finnes et biplott involverende Luces ekskjæreste Stephanie, men dette føles ikke tilstrekkelig utviklet og tilfører lite til hovedhistorien. Likevel ble rollen godt tolket av en herlig vimsete og sårbar Elizabeth Tan.

Dick Birds scenografi er enkel, men effektiv, med bruk av et stort speil for å skape ekstra spenning. Skuespillerne sitter blant publikum, noe som i og for seg fungerer greit, men det skaper et visst element av frustrasjon når man vet at idet en karakter går bak scenen, er det usannsynlig at de vil delta mer i handlingen.

Luce er et friskt og interessant blikk på amerikansk ekstremisme i tiden etter 11. september. Full av intriger og spenning, byr stykket på en tankevekkende teateropplevelse.

Luce spilles på Southwark Playhouse frem til 2. april 2016. Bestill billetter nå.