ANMELDELSE: One Jewish Boy, Trafalgar Studios 2 ✭✭✭

Ray Rackham anmelder Stephen Laughtons stykke One Jewish Boy, som nå har flyttet til Trafalgar Studios 2, hvor det spilles frem til  4. april 2020.

One Jewish Boy

Trafalgar Studios 2

3 stjerner

Bestill billetter

One Jewish Boy, dramatikeren Stephen Laughtons suksess fra Londons Fringe-scene, har nå inntatt West End. Stykket utforsker nøkkeløyeblikkene gjennom et ti år langt forhold mellom en jødisk mann og en kvinne med flerkulturell, ikke-jødisk bakgrunn. Gjennom en velkomponert lek med kronologi og narrativ hopper dette ikke-lineære stykket frem og tilbake mellom ulike tidspunkter i forholdet, og har mye å by på. Dessverre klarer ikke stykkets mange kvaliteter helt å dölge enkelte grunnleggende svakheter.

Jesse, en hyggelig jødisk gutt fra Highgate (Robert Neumark-Jones i en blendende og animert prestasjon), og Alex (Asha Reid, samtidig selvsikker og herlig sårbar), kjemper for å få hverdagen, parforholdet og etter hvert foreldrerollen til å fungere når antisemittismens stygge ansikt trenger seg inn i deres ellers trygge liv. Som et sterkt svar på den reelle og globale økningen i antisemittisme, er One Jewish Boy sentrert rundt et angrep på Jesse. Selv om vi ikke ser selve den fysiske handlingen fullt ut, er hendelsen metaforisk vevd inn i stykkets tekstur gjennom både det som sies og det som ties, samt gjennom fengslende fysisk bevegelse og regi. Sarah Meadows’ presise regi sørger for at dette kammerspillet holder et høyt tempo, og den moderne scenografien og lysdesignet til Georgia de Grey og Jack Weir fremhever skjønnheten i det enkle og en elegant form. Visuelt føles stykket dagsaktuelt, urbant og helhetlig. Det er ingen tvil om fagkunnskapen hos de som står bak scenen.

Selve Laughtons manus har imidlertid sine utfordringer. Stykket åpner med to personer som krangler, og vender tilbake til ulike former for disputter i nesten hver eneste scene deretter, med for få pustepauser imellom. Resultatet grenser mot å skape en viss apati hos publikum overfor karakterene, til tross for hvor iherdig begge skuespillerne jobber for å gjøre dem sympatiske. I utforskningen av paranoiaen som har fortært Neumark-Jones’ Jesse – næret av et tidligere antisemittisk angrep – finnes det øyeblikk med ekte kraft og interesse. Men ved å skrive ham som en så kategorisk retoriker, gis det lite rom for refleksjon før paret er i tottene på hverandre igjen. Dette fungerer dårlig i det intime lokalet på Trafalgar 2, og til tider kan publikum føle seg som om de tilfeldigvis har snublet over en ubehagelig krangel mellom et par de drar kjensel på, men knapt kjenner. I stykkets lettere øyeblikk forblir det relativt trygt: «Jeg er besatt av Rightmove, det er som Tinder for gifte folk», bemerker den ene, mens det et annet sted poengteres at bofellesskap kanskje har sjel, men mangler «eget bad». Denne spesifikke småborgerligheten står i skarp kontrast til sinnet og bitterheten i resten av stykket, i så stor grad at det virker litt usammenhengende.

Det er ingen tvil om at stykket slår hardt emosjonelt og er kyndig utformet av et talentfullt kreativt team, vakkert fremført av to dyktige skuespillere. Men ved å gjøre det så intenst bundet til nuet, og tidvis bevege seg mot såpeopera, har ikke Laughton tenkt nok på stykkets levetid. Til syvende og sist er det likevel et godt stykke som fortjener å bli sett. 

BESTILL BILLETTER TIL ONE JEWISH BOY