ANMELDELSE: Pomona, National Theatre ✭✭

Pomona ved National Theatre. Foto: Manuel Harlan Pomona

16.09.15

National Theatre, Temporary Theatre

2 stjerner

Kjøp billetter Pomona presenterer seg som en dystopisk krimthriller lagt til dagens Manchester. Alistair McDowalls stykke hadde premiere på Orange Tree Theatre i Richmond i 2014, og kommer nå til National som en tredelt samproduksjon som også inkluderer Royal Exchange Theatre i Manchester, dit det flytter for den siste delen av året. Forestillingen spilles uten pause.

Handlingen foregår rundt et stort sjusidet sluk, som på ett tidspunkt i dramaet flyter faretruende over av blod. Det finnes ingen møbler, men kombinasjonen av et illevarslende lydspor og komplekse lyssekvenser brukes for å mane frem en atmosfære av urban fremmedgjøring og anspente, potensielt voldelige møter.

En rekke løst sammenhengende historier utvikles rundt seks karakterer – vi møter Ollie (Nadia Clifford), som har kommet til Manchester på jakt etter sin søster som er forsvunnet; Fay (Rebecca Humphries), en prostituert som prøver å hjelpe Ollie i søket mens hun navigerer i en truende underverden dominert av bordellmammaen Gale (Rochenda Sandall) og potensielt overpripne kunder. Så har vi Zeppo (Guy Rhys), en dyster eiendomsmagnat som beskytter seg mot potensielle fiender ved å være i konstant bevegelse på ringveien i Manchester. En karakter som står på utsiden av de andre er Keaton (Sarah Middleton), som tidvis griper inn i handlingen og andre ganger står på sidelinjen iført en Cthulhu-blekksprutmaske. Ensemblet fullføres av et par sikkerhetsvakter, Charlie (Sam Swann) og Moe (Sean Rigby), som på urolig vis vokter inngangen til Pomona, et brakkområde i sentrum av Manchester mellom to kanaler.

Lastebiler kjører inn og ut av området, men hva frakter de? Er dette knyttet til de mystiske og uoppklarte forsvinningene i sentrum som Zeppo nevner helt i starten? Er den savnede søsteren en del av dette bildet? Er bordellet der Fay jobber involvert i handel med kroppsdeler? Planlegger Moe og Charlie et drap? Vil Ollie klare å ta seg inn i Pomona, og hva vil hun finne der? Disse og mange andre spørsmål stilles og delvis utspilles i løpet av 100 minutter, men forbindelsene mellom dem blir aldri ordentlig belyst.

Dette kan skyldes at all handlingen er del av et komplekst rollespill-scenario i stil med «Dungeons & Dragons». Er det Charlie og Keaton som legger opp en rekke muligheter som bare skal avgjøres av et terningkast, slik at det i realiteten ikke finnes noen fast historie uansett? I hvilken rekkefølge skjer hendelsene, eller er det også tilfeldig? Alle disse spørsmålene forblir ubesvarte.

Det vi sitter igjen med er derfor en rekke enkeltscener – flere med glimrende dialog og skuespill i seg selv – som aldri samler seg til et fast narrativ eller en stabil symbolsk eller følelsesmessig form. Man må anta at dette er helt bevisst fra dramatikerens side, og flere kritikere har hyllet dette bevisste bruddet med tradisjonelle former som en smart og stilig blanding av naturalisme og fantasi, urban oppløsning og spillritualer, sci-fi-thriller og arkaisk H.P. Lovecraft-inspirert «layered-fantasy».

Jeg er villig til å innrømme at jeg kan ha gått glipp av mye, og det hovedsakelig unge publikummet elsket det på premieren; men for meg var dette til syvende og sist et absurd sammensurium av muligheter som aldri satt helt. Keiseren nektet å beholde klærne på lenge nok til at vi rakk å bry oss om karakterene eller få en følelse av vedvarende spenning fra situasjonene som ble manet frem.

På mikro-nivå var det mye detaljert arbeid fra samtlige skuespillere som fortjener ros. For eksempel gikk Humphries dypt emosjonelt i sin portrett av en sexarbeider som har nådd bristepunktet. Dette var langt mer enn en klisjéfylt «prostituert med et hjerte av gull»: hun viste ekte sårbarhet der det trengtes, og kald realisme i en bemerkelsesverdig scene med Rigby, som bruker henne som samtalepartner for å diskutere sine voldelige fantasier og tidligere rulleblad.

Alle scenene med Charlie var også minneverdige, takket være Swanns nyanserte skildring av sjenanse og tilbakeholdenhet i møte med umulige ytre krav, samt en sårt trengt dose humor som ellers glimret med sitt fravær. Han klarte også å blåse liv i rollespill-sekvensene før den energien forsvant i mer forvirring og tematisk fragmentering. Denne rollen er langt fyldigere skrevet enn de andre, med et sterkt, om enn urovekkende billedspråk. Det viser hvilket potensial for detaljert skrivekunst og karakterdybde forfatteren besitter, dersom han hadde valgt å forfølge den retningen.

Jeg er bevisst på at jeg kanskje høres litt gammelmodig ut i denne kritikken, og jeg mener selvfølgelig ikke at man i denne sjangeren må forklare alt med en dørgende kjedelig bokstavelighet. Råmaterialet i stykket er svært lovende, og om bare noen få av de altfor mange temaene hadde blitt utforsket ytterligere, kunne mange av disse svakhetene vært unngått. Slik det står nå føles det som om det som gir mening for ensemblet internt, burde vært testet på et bredere publikum. Det kunne ført til tydeligere ledetråder for både karakter, handling og stemning.

Som man kan forvente her på National, leverte det kreative teamet solid arbeid med bevegelse, kostymer, lyd og lys, og regissør Ned Bennett sørget for god fremdrift med variert bruk av den åpne scenen. Problemet er rett og slett at forestillingen er for smart for sitt eget beste, fanget i et nett av egne referanser og grep. Det er mye «sound and fury» som til slutt ikke betyr så altfor mye.

Pomona spilles på National Theatre frem til 10. oktober