ANMELDELSE: Pure Imagination: A Sorta-Biography av Leslie Bricusse ✭✭✭✭✭

Pure Imagination: A Sorta-Biography

Leslie Bricusse

Faber Music Publishing Services.

Kjøp et eksemplar fra Amazon.co.uk Rex Harrison ga uttrykk for dyp skepsis til 'Talk To The Animals'. 'Det er en så tåpelig sang,' mente han. 'Det er fordi den kommer fra en tåpelig historie,' påpekte jeg. 'Og du er selvsagt klar over at "rhinoceros" overhodet ikke rimer på "of courseros",' la han til. 'Det gjør det hvis du uttaler det "of cos-eros",' svarte jeg. 'Vel, det gjør ikke jeg,' sa han. 'Jeg uttaler det "of course-eros"! For det er engelsk, skjønner du, og Doctor Dolittle og jeg er tilfeldigvis begge engelske og snakker engelsk.' Han hørtes ut som Henry Higgins på sitt mest giftige og gretne, som i en scene klippet fra My Fair Lady. 'Det er en humoristisk sang', dristet jeg meg til å si. 'En humoristisk sang er ment å være morsom,' repliserte Rex. 'Dette er ikke morsomt.' 'Vi leker med ord,' sa jeg. 'Åh, Gud bevare meg for jævla ordspill,' snøftet han. 'Tåpelige gutteting. Uansett, det er ikke poenget. Poenget er at det fader ikke rimer!" Dette er bare ett av de levende minnene Leslie Bricusse gjengir i sin nylig utgitte bok, Pure Imagination. Forfatteren beskriver verket som en "nesten-biografi", og det er tydelig hvorfor: Dette er ingen tørr og kjedelig beretning om en manns liv; snarere er det en munter, fascinerende og ofte avslørende vandring gjennom en annen tid, da 'det sosiale livet i Hollywood var en sybarittisk, hedonistisk himmel'. Du lærer om Bricusse gjennom det han gjør, hvem han jobber med, og hvor han drar. Hans skarpe, levende observasjoner og erindringer om andres særheter er fengslende, men gir også et lærerikt innblikk i hva slags mann Bricusse er og var.

Anthony Newley og Leslie Bricusse.

Som man kan forvente av en mann som har skrevet tekster til noen av de største melodiene i repertoaret, er Bricusses stil selvsikker, behagelig og stappfull av djevelsk humor. Han oppsummerer folk og steder med eleganse, mens han hele tiden får deg til å føle at du kunne ha sittet ved nabobordet. Han bruker ord slik andre puster luft – og han finner alltid de rette ordene, akkurat slik han forklarer at god tekstforfatting krever.

Boken er lagt opp som et slags partitur. Det er en overtyre, store kapitler som utgjør 'toneartskiftene i (Bricusses) liv' – fra A-moll til uforminsket G og en koda. Følelsen av musikalitet gjennomsyrer alt, slik det bør være for mannen bak klassikere som Goldfinger, The Candy Man, Feeling Good og Talk To The Animals. Som Elton John skriver i ett av seks superstjerne-forord: "Alle som har skrevet What Kind Of Fool Am I? og My Old Man's A Dustman burde hylles til evig tid."

Som han selv åpent innrømmer, er Bricusse en herlig "name-dropper"; det er til og med en overtyre dedikert til det. I løpet av fire avsnitt i C-iss-kapittelet nevner han femten kjente navn. Men dette er ikke pretensiøst – det er bare en gjenspeiling av de glamorøse kretsene han konstant beveget seg i, og stjernene som var hans daglige selskap.

Det viser seg også å være en av disse viktige påminnelsene om at stjerner bare er mennesker – velkjente og forgudet kanskje, men like fullt mennesker. Historier om Ava Gardner som flykter fra pressen, Sean Connery oppe i et tre, eller Yvette Mimeux' kjæledyr, en tissende voksen hunn-jaguar: alle er historier om livet, ikke om stjerner.

Fortellingen dekker mange felt: fra Bricusses forsøk på å arrangere et møte mellom Stephen Sondheim og The Beatles i London slik at Sondheim kunne diskutere musikk med Lennon, via historier om en lett bedrukket Rachel Roberts som bjeffer som en hund for å få jobben med å levere dyrestemmer i Doctor Dolittle, og den endeløse, hemmelige skaden David Merrick påførte Pickwick før Broadway-premieren, til å trene Barbra Streisand i en upåklagelig engelsk aksent for filmen On A Clear Day You Can See Forever, møtet med en ung Anthony Newley på et cruiseskip, å finne Liza Minnelli sovende med et ostefat balansert på brystet, og en audiens hos "Gud" (alias Cole Porter) i all hemmelighet arrangert av den fantastiske skuespillerinnen Beatrice Lillie. Det bugner av stjerner og historier.

Brickman og Newberg, som Bricusse og Newley kaller seg mens de forsøker å infiltrere det jødisk-dominerte musikallandskapet i USA, viser seg å være et utmerket utgangspunkt for en kompisfilm eller til og med en jukebox-musikal. Legg til Joan Collins, som Bricusse beskriver som bare slått av Sammy Davis Jr. i olympiske evner til å nyte livet, og Bricusses store kjærlighet, Evie, så har du en kvartett av venner – hjertevenner – som kunne ha vært sentrum i enhver film eller musikal.

Det er øyeblikk av anger og smerte side om side med munterhet og ren glede. Det er Liza Minnellis feil at Bricusse aldri skrev teksten til tittelsangen i An American In Paris. Kvelden da Sammy Davis Jr. underholdt Londons skuespillere til klokken fem om morgenen på et spesielt bransjeshow på Palladium. Da han synliggjorde Rex Harrisons bløff ved å godta hans oppsigelse og gi rollen som Dr. Dolittle til Christopher Plummer, for så å se Harrison trygle om å få komme tilbake. Tanker om Tony Awards etter Jekyll & Hyde. Skuffelsen over å bli nærmest ekskludert fra Charlie og sjokoladefabrikken, til tross for den enorme suksessen med Willy Wonka-filmen. Den fantastiske moroa med innspillingen av Victor/Victoria. Petula Clark som kjemper for å spille inn den rette versjonen av "You and I".

Dette er en kjendis-biografi (eller nesten-biografi) som er nærmest Dickens-aktig i sitt galleri av fargerike karakterer, engasjerende prosa og ettertenksomme refleksjoner. Den er ekstremt leseverdig og fullstendig fengslende, den oser av sjarme og stil – og det går en gyllen tråd av kjærlighet gjennom det hele: kjærlighet til livet, kjærlighet til Evie, kjærlighet til venner, til musikk og kjærligheten til en god latter.

En utrolig fornøyelig godbit.

Kjøp et eksemplar av Pure Imagination: A Sorta-Biography fra Amazon.co.uk