ANMELDELSE: Shit-Faced Shakespeare, Leicester Square Theatre ✭✭✭✭

Ensemblet i Shit-Faced Shakespeare. Foto: Rah Petherbridge Shit-faced Shakespeare Leicester Square Theatre 26. april 2016

4 stjerner

Bestill nå Den offisielle nettsiden til Shit-faced Shakespeare, det ugudelige avkommet til Magnificent Bastard Productions, beskriver forestillingen som «den dypt intellektuelle sammensmeltningen av et dønn seriøst Shakespeare-stykke med et drita fullt besetningsmedlem». Konseptet har oppnådd stor suksess de siste årene; ikke bare har det blitt spilt på både Brighton og Edinburgh Fringe, men det settes for øyeblikket også opp i Texas, Massachusetts og Boston. Premisset er ekstremt lovende og garanterer en annerledes kveld. Likevel vekker det en viss skepsis. Er det virkelig mulig at en skuespiller faktisk er full? Ville det ikke være farlig? Og ville ikke en full person på scenen bare oppleves som utrolig irriterende? Forestillingen åpner med at Lewis Ironside, regissøren bak Leicester Square Theatres drita fulle produksjon av En midtsommernattsdrøm, entusiastisk forklarer hva som skal skje. Den utvalgte dritings-skuespilleren – som rullerer for hver forestilling – er virkelig beruset etter å ha drukket sammenhengende de siste fire timene. Alle forholdsregler er tatt for å sikre at kvelden er trygg og morsom for både publikum og ensemblet. Det tredje spørsmålet er mer vrient. For noen (riktignok kanskje ikke de som faktisk bestiller billetter til et show kalt «Shit-faced Shakespeare») er tanken på å se en full skuespiller fremføre noen av de vakreste scenene i den teaterhistoriske kanonen helt grusom – som å se på en fremmed person som synger karaoke.

Jeg kan ikke uttale meg om hva slags forestilling du får se hvis du kjøper billett. Full folk er av natur svært uforutsigbare, og en drita Hermia ville utvilsomt ha andre muligheter enn en drita Lysander, og omvendt. Alt jeg kan si er at jeg fant det som en usedvanlig fornøyelig opplevelse. Åpningsscenen, en kompleks dans mellom de to parene, eksemplifiserte det herlig tåpelige premisset perfekt, med én skuespiller som desperat prøvde å fremstå like edru som de andre. Mange av de største latterkulene kom faktisk fra kontrasten mellom de følelsesladde, profesjonelle skuespillerne og deres ravende, vaklende kollega, hvis mangler fremtvang mange inspirerte øyeblikk med improvisasjon. Av den grunn monopoliserer ikke den fulle skuespilleren produksjonen – de edru skuespillerne får rikelig med komiske muligheter når de prøver å forklare en karakters inkoherente oppførsel innenfor rammene av handlingen.

Med sine 70 minutter er denne versjonen av En midtsommernattsdrøm en ganske slanket affære – Oberon og Titania er fraværende, og med unntak av en usedvanlig oppfinnsom gjesteopptreden fra Puck, er også håndverkerne borte. Dette skal kompaniet ha stor ære for. Skuespillerne får reelle muligheter til å gå inn i rollene sine – Stacey Norris’ besatte, lystne Helena og Beth-Louise Priestleys rettmessig opprimte Hermia ville ha prydet enhver «seriøs» produksjon – uten at konseptet blir tynnslitt. Kanskje brøt den fulle skuespilleren den fjerde veggen oftere enn jeg kunne ha ønsket meg (selv om man knapt kan klandre dem), men de ble aldri for lenge på scenen. Oppsetningen ble fremført med en slik joie de vivre at man ikke kunne annet enn å forelske seg i dens anarkistiske sjel og beundre det absurde i det hele. Shit-faced Shakespeare er et utrolig underholdende show som får det meste ut av sitt lovende premiss. Med et talentfullt ensemble og et velkomponert manus blir det så mye mer enn bare en gimmick – som regissør Lewis Ironside så vakkert siterer: «Vi er av samme stoff som drømmer veves av, og vårt lille liv omkranses av en søvn».