ANMELDELSE: Sirens, Mercury Theatre Colchester ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Kenny Emsons Sirens, som nå spilles ved Mercury Theatre i Colchester.

Jesse Akele i Sirens. Foto: Pamela Raith Sirens. Mercury Theatre, Colchester.

2. november 2021

5 stjerner

Mercury Theatres nettside

Kenny Emsons stykker har dype røtter i arbeiderklassens Essex, der billigvin kjøpes på den lokale kiosken, røyk deles mellom elskere, kjærligheten kan oppstå på det lokale verkstedet, og høyblokkene bærer bud om både potensial og tapte muligheter. De er autentiske og poetiske, og Sirens er kanskje hans aller beste stykke så langt.

Simon Darwen og Tanya Loretta Dee. Foto: Pamela Raith

Som 17-åringer bryter Rory og Gemma seg inn på redningsstasjonen på Mersea Island. Han vil rømme og forlate øya; hun vil at han skal legge merke til at hun er edru. Han har stjålet innsamlingsbøssen for å finansiere flukten. I neste scene har tiden gått sytten år, og vi ser konsekvensene av den natten. I øyas øyne vil han alltid være en eks-fange, og han forsøker nå å knytte forsiktige bånd til sin 17 år gamle datter, Isla. Den tredje scenen beveger seg ytterligere sytten år frem i tid, der Rory og Gemma nå er middelaldrende og reflekterer over tap og båndene som knytter dem til øya og lokalsamfunnet.

Simon Darwen og Jesse Akele. Foto: Pamela Raith

Dette er en nydelig spilt forestilling, der alle de tre skuespillerne går helt opp i rollene sine og formidler alt det usagte – brutte løfter og følelser like sterke som vinterstormer. Simon Darwen er fremragende som Rory; han fanger den keitete tenåringsangsten og kjærligheten, før han modnes til en sårbar middelalder med en erkjennelse av at livet leves i det hverdagslige. Som Gemma er Tanya-Loretta Dee glimrende; hun fanger behovet for kjærlighet i første akt og en kvinne tæret av sorg i sluttscenen. Jesse Akele er fantastisk som Isla – tøff, stor i kjeften og uskyldig som 17-åring, klar for å bryte ut fra øya og ut i den store verden i Chelmsford.

Tanya Loretta Dee og Simon Darwen. Foto: Pamela Raith

Stykket fungerer så godt på grunn av sin lavmælte tone. Sluttscenen er hjerteskjærende fordi karakterene ikke raser mot skjebnen, men aksepterer at tiden går. Regissør Bethany Pitts lar stykket puste; rytmen er like perfekt som bølgeslaget mot stranden, og scenografien er en triumf som fyller studioseenen med liv. Det nedsenkede partiet fungerer ikke bare som en livbåt, men som selve avstanden mellom karakterene. Dette er en strålende start på Mercury Originals-sesongen, og jeg anbefaler på det sterkeste å sikre seg en billett før det blir utsolgt!