ANMELDELSE: The Book of Dust, Bridge Theatre i London ✭✭✭✭

Vår teaterkatt Libby Purves anmelder The Book of Dust, som nå spilles på The Bridge Theatre i London, hvor de virkelig har trukket alle registre for Pullman.

Sky Young (Ben), Ella Dacres (Alice), Samuel Creasey (Malcolm) og Helen Forster (Asta). Foto: Manuel Harlan The Book of Dust

The Bridge Theatre

4 stjerner

Bestill billetter

Først som sist: dette er den mest vidunderlig stemningsfulle, romantiske og dramatiske sceneprojeksjonen du vil se i år. Bob Crowley, videomesterne Luke Halls og Zak Hein, samt Jon Clark på lys, fortjener alle en stor applaus. De maler med lys. På en bølgende elv – enten den flyter stille eller er stormfull – gjennom et Oxfordshire fylt av grener, spir og klostre, styrer to barn en bjørkeneverkano på et desperat oppdrag for å redde en baby. Og vi tror på det. På land dukker brostein eller gressletter, et universitetsgård og vertshuset Trout i Godstow uanstrengt opp rundt dem.

Det er ironisk nok et større scenisk gjennombrudd enn alle de nokså irriterende, opplyste og pratsomme «daimonene» som uttrykker hver karakters innerste jeg i hendene på trippende dukkeførere. Selv om jeg liker den verste skurkens hyene svært godt, med sitt papiraktige hode og nervøse latter.

Ella Dacres (Alice), Pip Carter (Gerard) og Julie Atherton (Hyena). Foto: Manuel Harlan

For dette er Philip Pullmans fantastiske parallellverden igjen: etter den triumferende Dark Materials-trilogien på National Theatre for noen år siden, har Nicholas Hytner (og den eminente dramatikeren Bryony Lavery) tatt fatt på den første delen av «prequel»-historien om heltinnen Lyras fødsel. Det fryktede Magisterium – en slags katolsk politistat fra det 15. århundre, kjent fra Pullmans noe utdaterte paranoia rundt organisert religion i de senere episodene – ønsker å utradere henne.

Man kan, i et ganske så uvennlig humør, undre seg over hvorfor en forfatter som er så gjentakende og Dawkins-aktig lidenskapelig mot kristendommens fortellinger, velger å skrive en fabel om – vel – et hellig barn som ifølge en «profeti» er født for å redde verden fra grusomhet, og som blir forfulgt av Herodiske myndigheter og spioner. Og man kan lure på hvorfor en forfatter som tordner mot C.S. Lewis' Narnia, befolker elven sin med lignende gamle guder og hekser, og gir alle et snakkende dyr som daimon. Selv om han legger til kvasivitenskapelige elementer om at materie har bevissthet, og et lærd spådomsverktøy kalt et alethiometer (Lewis hadde tross alt bare gammeldagse tryllestaver og den slags; han hang tydeligvis ikke med like mange fysikere og cellebiologer som sin humanistiske Oxford-arving).

Heather Forster (Asta), Samuel Creasey (Malcolm) og Ella Dacres (Alice). Foto: Manuel Harlan

Men la det ligge. Det er en barnebok, en kjærlighetserklæring til Oxfordshire og et storslagent stykke historiefortelling i denne dyktige, hurtige og visuelt vakre produksjonen. Helten er også et funn: Samuel Creasey, i sin første profesjonelle rolle, fører an med sjarmerende, traust og nerdete brio som Malcolm, vertshuseierens 12 år gamle sønn og altmuligmann. Han er full av hjerte og ungdommelig anstendighet, dratt inn i en farlig verden mens det iskalde grepet til totalitære prelater strammes. Ella Dacres’ Alice er også strålende: høylytt femtenårig, sint og hånlig overfor Malcolm helt til de, i tråd med tradisjonen i klassisk barnelitteratur, blir venner i motgang.

Castingarbeidet er nydelig, og som erkefiende og skinnhellig predikant leverer Ayesha Darker en glimrende prestasjon som en marerittaktig næringslivsleder i stiletthæler og skreddersydd drakt; Pip Carter er en skikkelig skurkaktig skurk, med all den urovekkende sado-seksuelle trusselen Mr. Pullman liker å tilføye. Dearbhla Molloy som en vennlig nunne, og senere som en like irsk Doris i en opprørsleir, stjeler uanstrengt hver scene hun er med i.

Wendy Mae Brown (Scholar Muriel), Samuel Creasey (Malcolm) og Derbhla Molloy (Scholar Rosemary). Foto: Mauel Harlan

Det samme gjorde premierenattens baby, som – selv om den av og til fornuftig nok ble erstattet av en dukke og lydeffekter – ofte var på scenen, smilende og fattet, og utløste et kor av «åååh» og sukk fra et publikum som åpenbart håpet på et glimt til. Selv når de egentlig skulle følge med på snurrige teorier om materie med bevissthet, professorer som er bekymret for forskningsmidler, eller hvem som har det forvunne alethiometeret.

Så Hytner og det tøffe Bridge Theatre har pøst på med geni her, en storsatsing i en utfordrende tid. Og siden det kommer to episoder til, ville Mr. Pullman gjort lurt i å betro dem til dette fremragende teamet av tolker. For (hvordan gjettet du det?) jeg syntes bøkene var alt annet enn fengslende, og klarte aldri å fullføre en eneste på grunn av ren irritasjon over at jeg ikke kjøpte fantasien – men forestillingen likte jeg virkelig. Full sjekk.

Spilles frem til 26. februar