ANMELDELSE: The Bridges Of Madison County, Gerald Schoenfeld Theatre ✭✭✭✭✭

Kelli O'Hara som Francesca og Steven Pasquale som Robert i "The Bridges of Madison County." Foto: Joan Marcus Bridges of Madison County

Gerald Schoenfeld Theatre

18. januar 2014

5 stjerner

Uten å ha lest romanen "The Bridges of Madison County" eller sett filmen med samme navn, hadde jeg ingen anelse om hva jeg kunne forvente da jeg ankom Gerald Schoenfeld Theatre for å se den nye musikalen basert på boken.

Musikk og tekst er skrevet av Jason Robert Brown, en komponist som har vist god musikalteft tidligere (Parade); manuset er signert Marsha Norman, som også skrev The Secret Garden; Bartlett Sher (South Pacific, Light in the Piazza, Woman on the Verge of a Nervous Breakdown) sto for regien, og Broadway-divaen Kelli O'Hara spilte hovedrollen. Det var med andre ord god grunn til å ha høye forventninger.

Teateret manglet sceneteppe, så ved ankomst så man de grunnleggende elementene i Michael Yeargans scenografi: et bakteppe som viste de flate slettene i Iowa, et stort tredimensjonalt tre, enkle trestoler på hver side av scenen og en rekke fotorammer som ga spilleflaten et preg av å være et fotografi. Scenografien manet øyeblikkelig frem det rurale Midtvesten – det kunne faktisk vært settet til Oklahoma. Det føltes kjent, varmt og inviterende, og satte en utmerket stemning.

Da stykket startet, ble scenen innhyllet i mørke før en lysstråle varslet den langsomme ankomsten til en nokså traust bondekone. Det var først da skuespillerinnen begynte å synge – vakkert, kraftfullt og med dyp innlevelse – det glitrende åpningsnummeret "To Build A Home", at det ble klart at dette var O'Hara. Hennes naturlige skjønnhet var dempet; her var hun en enkel italienskfødt husmor og mor.

Etter denne enkle åpningen utfoldet stykket seg lag for lag, og utviklet seg til en meditasjon over kjærlighet og selvoppofrelse, over tap og stjålne øyeblikk med intens lykke, samt valg og deres konsekvenser. Det er et svært intimt verk, men det bærer en enorm emosjonell tyngde.

O'Hara spiller en kvinne fra Napoli som mistet forlovede sin i krigen. Knust av sorg takket hun ja til den kjekke amerikaneren som lovet henne et nytt liv i USA, langt unna det utbombede hjemmet og de knuste drømmene. Hun har fått to barn med ham, oppdratt dem, drevet gården sammen med sin mann og er godt likt i lokalmiljøet. Det er en liten by, så naboene ser og vet alt. Hun elsker mannen sin, men føler seg likevel ikke helt hel; livet som bondekone tvang henne til å legge kunsten på hylla, og til tross for at hun føler seg elsket, mangler det noe.

Så dukker Robert opp. Han er fotograf for National Geographic, maskulin og flott, en fri sjel som likevel bærer på sin egen tomhet. Han møter henne tilfeldig, og båndet dem imellom utvikler seg raskt til utroskap – men et som er basert på ekte kjærlighet, ekte begjær og et dypt behov for hverandre.

Uunngåelig må O'Hara ta et valg, og konsekvensene av dette valget utgjør drivkraften i andre akt.

Det krever stor dyktighet å ta en fortelling om svik og utroskap og gjøre den om til en overbevisende kjærlighetshistorie, men alle de involverte her besitter denne evnen. Dette var kun den tredje forhåndsvisningen, men stykket er allerede en sensasjon, og det vil bare bli enda bedre når alt er finstilt frem mot premierekvelden.

Dette er sannsynligvis Jason Robert Browns beste partitur til dags dato. Musikken har en helhetlig følelse og pulserer med stemningen fra omgivelsene; varmen, kjedsomheten, rutinene og behovet for forandring. Den inneholder mange kraftfulle og fantastiske låter. "Wondering", "Falling Into You", "Who We Are and Who We Want To Be", "Almost Real", "It All Fades Away" og "Always Better" – hver og en av dem er et mesterverk som krever store vokale ferdigheter.

O'Hara er sensasjonell som Francesca, den utro hustruen. Hun formidler uanstrengt smerten og vanskene knyttet til sine valg, og den tydelige fysiske forvandlingen hun gjennomgår når hun møter Robert, er helt utrolig. Stemmen hennes får briljere i hele sitt register, med et spesielt imponerende mellomregister. Det er en livsbejaende og bunnær forestilling. Strålende på alle mulige måter.

Steven Pasquale er det perfekte valget som Robert, fotografen som vekker Francescas sjel og kropp. Han er praktfullt maskulin, intenst tiltrekkende og synger med en slik fyldig og klangfull stemme som Jason Robert Brown nok skulle ønske han selv hadde. Han fremstår som helt ekte, og man får aldri følelsen av at han utnytter Francesca. Det er nok en storslått prestasjon.

Det leveres også utmerket arbeid fra Hunter Foster (Francescas enkle bondeektemann), Derek Klena (sønnen) og Caitlin Kinnunen (datteren). Fordi de alle spiller så godt, blir dilemmaet Francesca står overfor, bare enda mer smertelig.

Som de omsorgsfulle og altseende naboene er Cass Morgan og Michael X Martin en fryd å følge. Morgans fremføring av "Get Closer" er spesielt triumferende.

Whitney Bashor har to roller og to soloer: hun er Marian, Roberts tidligere partner, og Chiara, Francescas temperamentsfulle søster i Napoli. Hun er god i begge, men utmerker seg spesielt som Chiara.

Det finnes ingen dårlige skuespillerprestasjoner her. Hele ensemblet leverer nøyaktig det som kreves, og harmoniene og korsangen er rike og sitter perfekt.

Det er et fantastisk musikalsk parti i andre akt som involverer hele ensemblet og spenner over et bryllup, en avgangsfest og en begravelse – det er blendende godt utført, en sømløs blanding av melodi, stemning og finstemt karakterarbeid.

Michael Yeargans design er suveren, og maner frem ulike rom med letthet, men på en stykkevis måte slik at det ikke finnes faste kulisser. Dette gjør at naboene kan være konstant til stede og at ulike handlinger kan foregå samtidig, men adskilt, noe som tillater glidende overganger. Alt flyter uanstrengt under Shers stødige og presise regi.

Dette er et modent og selvsikkert musikkdrama. Det er ingen komedie, selv om det har genuint morsomme øyeblikk. Først og fremst er det imidlertid en menneskelig tragedie – og skuespill, regi, manus, musikk og orkestrering forenes for å skape en dypt rørende og sublimt underholdende teateropplevelse.

Ikke bli overrasket om "The Bridges of Madison County" blir denne Broadway-sesongens store snakkis. Det er et mesterverk, og i O'Hara og Pasquale har de to ekte stjerner. I kveld ble de møtt med stormende jubel og stående ovasjoner – og det var vel fortjent.

Helt umisselig.