ANMELDELSE: The Burnt Part Boys, Park Theatre ✭✭✭

Joseph Peacock, David Leopold og Chris Jenkins i The Burnt Part Boys. Foto: Sacha Queiroz The Burnt Part Boys

Park Theatre

22. august 2016

3 stjerner

Matthew Iliffes brennende engasjement er drivkraften bak denne oppsetningen av Mariana Elders fortelling om ungdommelig pågangsmot og eventyrlyst i en gruveby i Vest-Virginia, tonesatt av Chris Miller og Nathan Tysens friske og livlige country-inspirerte musikk. Han har kommet en lang vei siden den habile 'Thoroughly Modern Millie' som vi så på Landor forrige sesong. Nå har han strippet bort teatrets staffasje og presenterer et sammenhengende 90-minutters drama på et nærmest bart gulv – takket være Rachel Wingates scenografi og kostymer (kun et halvt dusin trestoler og et tak drapert med tau), og den sedvanlige geniale lyssettingen til Charlie Morgan-Jones. Musikken leveres av Nick Barstows stramt regisserte og hovedsakelig akustiske ensemble, og i den intime Studioplassen på Park Theatre beveger skuespillerne seg uanstrengt mellom tale og (uforsterket) sang. Vi befinner oss i 1962, bekreftet av en radiomelding fra epoken. Det realistiske preget forsterkes av de ofte nokså tykke Vest-Virginia-dialektene. Det er et vakkert og fullendt stykke teater, og Iliffes levende iscenesettelse gjør ham definitivt til en regissør man bør følge nøye med på fremover.

Hans nåværende valg for å vise frem sin kunstneriske dyktighet innen regi og musikalsk koreografi er en oppvisning i virtuositet, med utallige lokasjonsskifter som beveger seg fra hjemlige interiører, gjennom en skog, over et fjell, inn i en gruve, og ut og inn av ulike bevissthetsplan (kanskje). Det er et vitnesbyrd om hans evner som regissør og koreograf at han oppnår dette med en slik naturlighet og letthet. Han stimulerer publikums fantasi til å forestille seg, visualisere og undre. Og vi tenker virkelig. Men i denne byen som han maner frem så sterkt i våre hoder, er det første vi virkelig lurer på: Hvor er alle kvinnene?

Denne maskuline verdenen som presenteres for oss, er merkelig blottet for en kvinnelig motvekt: vi er langt ute i forestillingen før en eneste kvinnelig skikkelse dukker nokså uventet opp og gjør seg gjeldende med stor kraft – her storslått spilt av den intense og energiske Grace Osborn. Hun er en skuespiller jeg lenge har beundret, og etter min mening er hun kanskje den som gjør mest for å gi stykket det hjertet som de klagende, enkle melodiene så tydelig tørster etter.

Men til tross for hennes store innsats, er oddsen imot henne. To par med mannlige venner – Chris Jenkins' verdensvante og ansvarsbevisste storebror Jake og hans drikkekamerat Chet (David Leopold), samt de yngre Joseph Peacock i rollen som Pete og Ryan Heenan som Dusty – legger ut på hver sin reise inn i ødemarken. Målet er gruven som ble forlatt ti år tidligere etter en ulykke som krevde fedrenes liv. Rundt dem dukker et kor av fem avdøde fedre jevnlig opp for å serenadere oss, og en av dem, David Haydn, manifesterer seg oftere som ingen ringere enn Jim Bowie. Sønnen Pete idoliserer karakterene fra favorittfilmen sin, 'The Alamo', og ser ut til å fantasere om at hans avdøde far er ham (i det minste er det slik jeg tolker det).

Hvis du allerede føler deg emosjonelt dratt mot denne tematikken, er det gode sjanser for at du vil like dette stykket. Regissøren gjør det åpenbart. Han trekker veksler på sterke elementer fra den amerikanske kulturarven, som Nathaniel Hawthornes folkeeventyr, lyriske landsbyromantikk, Edgar Allan Poes mysterier og eventyret om gutter som må finne farsfigurer i livene sine. Det nesten utelukkende mannlige miljøet kan minne om Melvilles filosofiske og psykologisk spørrende fortellinger. Men merk dette: når de nevnte forfatterne forteller historier med nesten bare menn, forklarer de veldig tydelig hvorfor det er slik, vanligvis gjennom miljøvalget (et skip til sjøs, en hær i felt, og så videre).

Om dette er noe som trigger fantasien din, vil forestillingen rive deg med på sin sjarmerende måte. Iliffe gjør mer enn rett overfor denne estetikken i produksjonen; han fryder seg over den. Likevel har vi nylig sett andre dramaer satt til gruvemiljøer i London: de tre D.H. Lawrence-stykkene på Dorfman; 'Wonderland' på Hampstead Theatre; og la oss ikke glemme 'Billy Elliot', som gikk på Victoria Palace i årevis og som fortsatt gjør det sterkt på turné. De fleste av disse verkene fokuserer like mye på kvinnene som på mennene. Jeg tror det er mange grunner til det. Den viktigste er kanskje erkjennelsen de fleste forfattere har om at hvis de vil at publikum skal tro på karakterene, må de vise dem som hele mennesker. Hvis dette ikke skjer, kan publikum ane at skaperne holder noe tilbake, og dermed føle mindre tilknytning til karakterene og bry seg mindre om hva som skjer med dem.

Du må selv dømme om du mener dette er tilfelle med dette stykket eller ikke. Uansett hva du lander på, kan du jo vurdere hvilken effekt det ville hatt på deg om du fikk vite hva mødrene, enkene, søstrene, kusinene eller kjærestene til historiens helter hadde å si. Joda, det ville gjort det til et helt annet stykke. Men vi har én jente her, så: Hvor er alle de (andre) kvinnene?