ANMELDELSE: The Distance You Have Come, Cockpit Theatre ✭✭✭

Julian Eaves anmelder The Distance You Have Come på Cockpit Theatre.

The Distance You Have Come Cockpit Theatre

18. oktober 2018

3 stjerner

Bestill billetter nå Dette markedsføres som et strålende utstillingsvindu for talenter fra West End, og det er helt sant.  Her har vi et stjernelag av både etablerte og ferske artister i sitt rette element, i en sammensydd forestilling med små brokker av dialog som binder det hele sammen. Her får vi se og høre dem gjøre underverker med relativt nytt og ukjent musikkskapital.  På plakaten har vi hovedrolleinnehaver Dean John-Wilson, som fortsetter å utfordre imaget sitt som «glasskår-pen» til fordel for mer sårbar og kompleks tematikk; Alexia Khadime anerkjennes stadig mer for sitt ambisiøse spenn i både musikaler og drama, kombinert med en vakker stemme og stor formidlingsevne; Jodie Jacobs er en av de mest stilsikre sangere og skuespillere vi har, høyt ettertraktet og ofte betrodd oppgaven med å introdusere mer uvanlige verk for publikum; Emma Hatton er en storslått førstedame som her toner ned sin kraftfulle stemme til en intim kammersetting, i likhet med resten av denne førsteklasses troppen; og så har vi Andy Coxon, som nylig imponerte som Berger i HAIR på The Vaults, og til slutt Adrian Hansel, som jevnlig står på scenen med bransjens største navn.

Så langt, alt vel.  Det er mye å glede seg over bare ved å være i samme rom som slike eminente utøvere.  Iscensettelsen er gjort diskré, nesten antydende, med minimal og smakfull regi av dramatikeren selv, og stemningsfull, elegant lyssetting av Andrew Ellis, samt enkel og stilsikker scenografi og kostymer av Simon Daw.  Lyddesigner er ikke oppført, noe som er overraskende med tanke på den sentrale rollen lyden spiller her, men Sophie Lyle er lydtekniker, så kanskje hun også står bak det smarte lydlandskapet som ønsker oss velkommen inn.  Hun har muligens også hatt den utfordrende jobben med å mikke opp stemmene.  Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ble gjort.  De synger kun til piano og fiolin, og teatret er tross alt ikke Albert Hall.  Selv om det forsterker følelsen av en lavmælt og skjør bekjennelse i musikknumrene, kunne jeg ikke se hvordan dette gjorde det lettere å få kontakt med utøverne.  Selv når de står rett foran oss i dette lille lokalet med publikum på alle fire sider, virker det som om stemmene kommer fra en helt annen retning, noe som føles både merkelig og litt forvirrende.

Det må sies at sangene de fremfører, skrevet av amerikanske Scott Alan, enkeltvis er vel verdt å høre.  Jeg har selv hatt glede av Alans verk på flere konserter opp gjennom årene.  Men jeg har aldri sett en hel forestilling av ham, eller opplevd repertoaret hans på en så konsentrert og eksklusiv måte.  Og det er her, frykter jeg, at problemene med forestillingen begynner.  Han er en låtskriver for sangere, og han har tiltrukket seg samarbeid med noen av de beste stemmene i bransjen, men er han egentlig det det brede publikum ønsker?  Jeg lurer.  Ved å samle så mange av hans kreasjoner på så kort tid, med lite variasjon i uttrykket, blir det veldig tydelig at spennvidden er smal og stemningsleiet begrenset.  Hvis du elsker hans spesielle uttrykksform, vil du stortrives.  Men hvis du ønsker et bredere spekter i tone og stil, kan denne menyen – til tross for tolkenes utrolige innsats – oppleves som litt monoton.

Musikalsk ledelse og arrangementer ved Scott Morgan (på piano) føles helt i tråd med opphavsmannens ønsker og intensjoner.  Morgan får solid støtte av Tom Crofton-Green på fiolin.  Likevel må man spørre seg hvor mye av dem selv som får plass i denne miksen.  Showet gir oss hjertet til Scott Alan servert på sølvfat av alle involverte, så hvis du er ute etter en renskåret presentasjon av det han står for, vil du sannsynligvis finne den her.  Men hvis du ikke er blant de mest trofaste tilhengerne, kan det hende du ender opp med å lengte etter noe mer enn det denne forestillingen kan tilby.

Spilles til 28. oktober 2018

BESTILL BILLETTER TIL THE DISTANCE YOU HAVE COME NÅ