ANMELDELSE: The Exorcist, Phoenix Theatre ✭✭✭

Clare Louise Connolly som Regan i Exorcisten. Exorcisten.

Phoenix Theatre, London

27. oktober 2017

3 stjerner

Bestill billetter

Exorcisten var den første filmen med 18-årsgrense jeg så før jeg var gammel nok. Spenningen ved å snike seg inn på kino for å se en film som var forbudt i deler av Storbritannia, var nesten like stor som grøssene på lerretet. For mange i min generasjon er dette en ikonisk film, selv om den virket litt tam da jeg så den på DVD mange tiår senere. Regan er tolv når djevelen besetter henne, og til slutt blir en eksorsist, fader Merrin, tilkalt for et siste slag om sjelens herredømme. Det var fremstillingen av en 12-åring som var så ubehagelig, og på sett og vis er den det ennå. Så hvordan fungerer dette på scenen?

Jenny Seagrove (Chris) og Clare Louise Connolly (Regan) i Exorcisten

Det korte svaret avhenger av om du er innstilt på å bli skremt eller ikke. Brå mørklegging og skrik fungerer som sjokktaktikk fra start, men å bli blendet av lyskastere hver gang en ny scene eller illusjon skal settes opp, blir fort trettende. Dramatiker John Pielmeir har gått tilbake til boken for denne adaptasjonen, og manuset hans føles som en øvelse i forklaring. Det er nokså bokstavelig, og selv om du ikke kjenner historien, er det flust av hint om hva som skal skje; når fader Merrin tar seg til hjertet og sier: «Det er bare en bilyd», så vet du at kvelden ikke vil ende godt for ham. Stykket bruker lang tid på å komme i gang, og de mest minneverdige bildene fra filmen – oppkastet, det roterende hodet og levitasjonen – blir utført med varierende hell. Et annet problem er at djevelen har stemmen til fantastiske Sir Ian McKellen, en stemme som bærer med seg så mange assosiasjoner for folk. Å høre Gandalf spy ut banneord og seksuelle skildringer gjennom Regans munn er rett og slett hylende morsomt. Men på mange måter er hans prestasjon den beste.

Adam Garcia (fader Karras) og Jenny Seagrove (Chris) i Exorcisten

Uavhengig av om vi tror på djevelen og Kristus, eller på teatrets magi, er det vi ser på scenen underordnet det faktum at skuespillerne må tro på det. Jenny Seagrove leverer en lidenskapelig tolkning av Regans mor, Chris, og holder stykket sammen med overbevisning og energi i flere partier. Clare Louise Connolly er troverdig i sin transformasjon fra søt jente til djevelbesatt tenåring. Men den ellers dyktige Adam Garcia mangler tyngde som fader Karras; han skal være tæret av skyldfølelse over morens død, men spillet blir stivt, og han virker mest ivrig etter å bli ferdig med forestillingen. Peter Bowles som fader Merrin gjør en helt grei innsats, men det føles som om alle vet at de spiller andrefiolin til materialets rykte og spesialeffekter. Det er en fryktelig stereotype, men Tristram Wymarks tolkning av den utpreget feminine og alkoholiserte filmregissøren Burke byr på tiltrengt og intendert komikk.

Clare Louise Connolly (Regan) og Peter Bowles (fader Merrin) i Exorcisten

Manuset er tungt forankret i 1973. Antydninger om at Regan kan ha blitt misbrukt, eller at fader Karras må konfrontere henne for å takle sine egne demoner etter å ha sviktet moren, blir feid til side. Med en spilletid på 1 time og 40 minutter uten pause, føles stykket som et nokså tradisjonelt, gammeldags teaterstykke som tar seg god tid før de siste tjue minuttene med eksorsisme. Jeg synes dette var en vrien forestilling å vurdere. Den når på ingen måte opp til det høye nivået man ser i andre West End-stykker for tiden, men den faller heller ikke i kategorien «så dårlig at det er bra» – det er ingen «Fabulous Flop» folk vil snakke om i årevis. Hvis du går dit for å bli skremt, i likhet med publikummerne som reiste seg i applausen, vil du bli det. Og hvis du går for å bli underholdt, som kvinnen som måtte hjelpes ut fordi hun fortsatt lo hysterisk av djevelen, så blir du det også. Jeg har en følelse av at min mening ikke betyr så mye, for dette stykket skal nok finne sitt publikum. Man vet tross alt hva man får med en gammel kjenning som dette.

BESTILL BILLETTER TIL EXORCISTEN