ANMELDELSE: The Flies, Bunker Theatre ✭

Julian Eaves anmelder The Flies - Les Mouches av Jean-Paul Sartre, som presenteres vekselvis på fransk og engelsk ved Bunker Theatre i London.

The Flies / Les Mouches
Bunker Theatre, 13. juni 2019
1 stjerne BESTILL BILLETTER

Jean-Paul Sartre er mest kjent som filosof, og kanskje noe mindre kjent som dramatiker. Likevel har et av hans tidlige sceneverk, «Huis clos» («For lukkede dører»), fått en fast plass i det internasjonale repertoaret. Det er en bemerkelsesverdig bragd for en som i 1944 bare hadde produsert noen få forsøk, inkludert denne sprikende og uorganiserte gjenfortellingen av deler av Orestien. «Les Mouches» gjør omtrent alle feil en dramatiker kan gjøre når man skaper en tekst for teaterscenen: det er rotete, handlingen er tungrodd, eksposisjonen uendelig, og selve handlingen er minimal – og når den først skjer, er den raskt og klønete utført. Selv om stykket ble solgt inn til oss som en respons på nazi-okkupasjonen, er det lite av det som er merkbart her. Det ble også lansert som en «rockeopera», men det er svært lite sang, og når det først synges, når det aldri opp til rockemusikkens standard. Ufortrødent ble stykket brakt til Londons off-West End-scene for 10 år siden av det lille tospråklige kompaniet Exchange Theatre, som har valgt å feire jubileet ved å sette det opp på nytt. Vel, forrige gang vant det faktisk en Offie-pris. Ved å se på denne nåværende produksjonen er det imidlertid tvilsomt om den vil bli like vellykket i sin andre runde.

Uansett hvilken suksess regissøren David Furlong opprinnelig hadde med dette utfordrende stykket, virker den å ha forlatt ham denne gangen, i hvert fall når det gjelder den engelskspråklige versjonen av forestillingen – den jeg så i går kveld. Det gis også en franskspråklig versjon av samme kompani (dog ikke alltid med de samme rollene) ved utvalgte forestillinger.

Meena Rayann i The Flies. Foto: Camille Dufrenoy

Her virker castet hørbart dominert av franske aksenter, noe som skaper kaos for den engelske intonasjonen og artikulasjonen av manuset. Dette er ganske store hindringer for forståelsen. I tillegg virker skuespillernes evner nesten universelt å ha møtt veggen i møte med tekstens særheter, noe som har skapt barrierer for kommunikasjonen som regissørens veiledning ikke har klart å hjelpe dem med å overvinne. Jennifer Kays bevegelser finner tidvis øyeblikk av fokus, men også disse virker hemmet av en usikkerhet rundt hva de prøver å oppnå. Kevin Rowntrees mer presise kampkoreografi står som et av de få eksemplene på noe som fungerer på egne premisser, men dessverre virker Furlongs avgjørelse om å spille Aegisthus’ død for å få latter (jeg håper i det minste det var et bevisst valg) som enda en av hans feilvurderinger.

Samy Elkhatib (Orestes) og Juliet Dante (The Tutor) i The Flies

Problemene stopper ikke der. Scenografien til Ninon Fandre er intet mindre enn overfylt, en stemning som også gjenspeiles i Sarah Habibs kostymer. Jeg har sett mange forestillinger i dette lokalet, noen av de fineste jeg har sett, og det er rettferdig å si at de som har lykkes best, er de som har ryddet scenen mest mulig for å gi maksimal frihet til samspillet mellom skuespillere og publikum – litt som den «åpne plassen» i Shakespeares Globe. Her er handlingen ringet inn av rekker med videoprojeksjoner (av Jason Greenberg) og en hel del rot. Det kunne kanskje fungert bedre på en annen type scene; her virker det blokkerende og distraherende. Det er også det mye omtalte live-bandet på scenen (Billy Boguard, gitar; Thomas Broda, trommer; Elo Elso, bass), som spiller og spiller en slags uendelig bakgrunnsmusikk i en løs West Coast-rock-stil. Det er behagelig nok, men kunne egentlig hørt hjemme nesten hvor som helst UNNTATT i det tilgjorte, stive og nyklassiske språket oversetteren har valgt for dette stykket. Hver gang skuespillerne åpner sine dramasub-skolerte munner for å snakke, befinner vi oss ikke i det moderne, dystopiske landskapet designerne serverer. Absolutt ikke. Vi er snarere i den samme stramme verdenen som hos Racine og Corneille, som serverer intriger og plott fra det klassiske repertoaret som en metafor for maktspillet ved solkongens hoff. Dette Harmoniserer dårlig. I mellomtiden må skuespillerne gjøre så godt de kan.

David Furlong i The Flies. Foto: Camille Dufrenoy

Meena Rayann bekler den krevende rollen som Elektra. Hun har kanskje gjort suksess i «Game of Thrones», men dette er en langt vanskeligere rolle å portrettere, og hun virker helt på villspor. Hun må også synge til det kompetente rockebandets musikk, og der – også – støter hun på problemer. Paco Esquire står oppført som musikalsk leder, men han har ikke klart å hjelpe sine utøvere mye. Det samme gjelder «Elvis-imitator»-nummeret Samy Elkhatib er bedt om å levere som en nokså stiv Orestes, og for koret av furier: Fanny Dulin (som også er produsent for kompaniet og en troverdig Clytemnestra, men belastet med en ujevn fransk aksent som gjør mange replikker utydelige), Soraya Spiers og Christopher Runciman. Sistnevnte er nesten den eneste som har den vokale tyngden til å gjøre seg behagelig hørt i den vrient akustikken i denne underjordiske, tidligere parkeringskjelleren; hvordan han vil klare seg når han bytter til fransk, kan jeg bare tenke meg over. For å komplisere saken ytterligere fungerte ikke furiene sine mikrofoner på premierekvelden i deres ene – nokså lovende, men rotete regissert – nummer. Ingen lyddesigner er oppført på rulleteksten, noe som kan forklare akkurat det problemet. Raul Fernandes som Jupiter, en deus som er svært langt unna sin machina, var eksepsjonell på den måten at han ble synlig og hørbart tryggere etter hvert som forestillingen skred frem, noe som kanskje har sammenheng med mengden prøvetid. Ellers led mange skuespillere av bommede eller forsinkede stikkord, forsnakkelser og alle slags fallgruver som virkelig burde vært ryddet opp i i prøvesalen. Juliet Dantes pedagog led merkbart i så henseende. Spesielt forvirrende er uvanen mange av skuespillerne har med å rette talene sine på denne thrust-scenen mot den ene retningen som IKKE er besatt av publikum: bakveggen. Merkelig. Alt i alt er dette en forestilling i trøbbel. Det er trist å måtte gi én stjerne under slike uheldige omstendigheter, men må man, så har man ikke mye valg. BESTILL BILLETTER TIL THE FLIES