ANMELDELSE: The Grand Tour, Finborough Theatre ✭✭✭✭✭

(Foto: Annabel Vere). Nic Kyle og Alastair Brookshaw i The Grand Tour

Finborough Theatre

14. februar 2015

5 stjerner

Hva er det med kombinasjonen av nonner og nazister som appellerte slik til de store Broadway-komponistene Richard Rodgers og Jerry Herman? Hvite drakter mot svarte uniformer? Det gode mot det onde? Disiplinerte kvinner som overlister disiplinerte menn? Uansett årsak har det vært et populært valg, med The Sound of Music som det mest kjente eksempelet. Mel Brooks bruker også nonner og nazister i The Producers, og det finnes sikkert andre anledninger der abbedisser og ariske rasister må dele scenen.

Det er sjelden et godt tegn hvis det er helt stille i salen under første akt av en Broadway-musikal. Publikum elsker vanligvis å juble og klappe for en sang eller en sanger, av og til før den siste tonen har lagt seg. Stillhet forbindes derfor ofte med misnøye, kjedsomhet eller forakt. Men en sjelden gang oppstår en slik stillhet fordi publikum er bergtatt – de vil ikke ødelegge magien, ikke gå glipp av et sekund, og de ønsker ikke at forestillingen skal ta slutt. Særlig når historien involverer nonner, nazister eller begge deler.

Men det er nettopp dette som skjer i Thom Southerlands eksepsjonelle europapremiere på The Grand Tour, et samarbeid fra 1979 mellom Jerry Herman (musikk og sangtekster) og Michael Stewart og Mark Bramble (manus). Fra det øyeblikket Alastair Brookshaws fabelaktige S.L. Jacobowsky står alene på scenen og setter i gang fortellingen, er publikum solgt. Det er tydelig at Southerland har skapt noe helt spesielt i det intime scenerommet på Finborough Theatre, og vi er fast bestemt på ikke å forstyrre et eneste øyeblikk.

Og det med rette.

Den opprinnelige Broadway-oppsetningen ble ansett som en flopp og spilte i mindre enn tre måneder. Når man ser Southerlands intime, sjarmerende og helt presise produksjon, er det vanskelig å forstå hvorfor. The Grand Tour viser seg å være melodiøs, fengslende og livsbejaende – rett og slett nydelig på alle måter.

Mye av æren skal Southerland og teamet hans ha for å ha skreddersydd forestillingen til Finboroughs lokaler. Her er intimitet og enkelhet nøkkelen. Musikalsk leder Joanna Cichonska har laget orkestreringer for to keyboard og vokalarrangementer som fungerer knirkefritt for det lille ensemblet. Phil Lindleys scenografi er herlig tegneserieaktig og skaper en følelse av allegorisk enkelhet: Et naivistisk kart over Europa utgjør bakteppet, og skjult i det finnes klaffer og dører som åpnes for å skape ulike steder eller avsløre nye rom. Lemmer i gulvet brukes til andre effekter, inkludert en bil. Alt fungerer sømløst og slående effektivt.

Fra midten av 1600-tallet og cirka 200 år fremover var det et fast ritual for den dannede elite å legge ut på en lengre reise i Europa for å utvide horisonten og suge til seg kultur og kunst i de store, romantiske byene. Dette ble kalt «The Grand Tour». At musikalen har fått dette navnet er ikke tilfeldig. Historien handler nemlig primært om en reise gjennom Europa der to menn oppdager ting om seg selv og hverandre, og ender opp som bedre mennesker.

Vi befinner oss i 1940, og tyskerne er i ferd med å okkupere Frankrike. Jacobowsky, en intellektuell jøde fra en liten polsk by, må flykte nok en gang for å unnslippe nazi-marerittet, slik han har gjort i årevis. I desperasjon kjøper han en bil, til tross for at han ikke kan kjøre. Hans urokkelige optimisme driver ham til handling; ting vil løse seg – så lenge det er liv, er det håp.

Løsningen viser seg å være oberst Stjerbinsky, en polsk overklassefigur fra samme by som Jacobowsky, men også en snobb og antisemitt. Stjerbinsky har et topphemmelig oppdrag – han skal levere en liste over polske motstandsfolk til England – men han har ingen mulighet til å komme seg ut av Paris. Jacobowsky overhører problemet hans og tilbyr ham bilen. Etter en litt kronglete start legger de to ut på reisen sammen, preget av usikkerhet og frykt. Jacobowsky blir imidlertid lamslått over at de ikke setter kursen direkte mot grensen. Stjerbinsky insisterer på å hente sin kjære Marianne først for å bringe henne i sikkerhet.

Dermed begynner eventyret. Vi får oppleve anspent passkontroll på tog, desperat bravur på et sirkus, den nådeløse forfølgelsen fra en målrettet nazist, et jødisk par som kjemper for å få gifte seg, en skjebnesvanger konfrontasjon i et kloster, og kappløpet for å rekke båten til England i tide. Det høres kanskje litt banalt ut, og det er det også, men det er nettopp dette som gjør stykket så forførende. Hvis du ikke kjenner historien fra før, er den utrolig spennende.

Selve handlingen er selvfølgelig ikke det viktigste for å nyte forestillingen. Det er karakterene, deres reaksjoner på situasjonene og lærdommen de trekker, som skaper fascinasjonen. Rent, ufortynnet grusomhet settes opp mot ellevill farse eller usannsynlige sammentreff. Kjærlighet i mange former – romantisk, platonisk, familiær og patriotisk – står i skarpt fokus, det samme gjør både håp og hat.

The Grand Tour er en parabel, nesten et eventyr – og sett i det lyset, slik Southerland så tydelig gjør, er stykket fullt av muligheter. Det er ingen historieleksjon eller et tungt drama, men det er ikke mindre verdt av den grunn. Som Jerry Herman selv sa: «The Grand Tour handler om den menneskelige åndens ukuelighet, så det var et perfekt stykke for meg.»

Herman har skrevet et rikt og iørefallende partitur som inneholder en perfekt kjærlighetssang («Marianne»), medrivende ensemblenumre («One Extraordinary Thing»; «Wedding Conversation»), reflekterte soloer («I’ll Be Here Tomorrow»; «I Think, I Think») og en trio om vennskap som bobler over av livsglede («You I Like»). Man kan høre forvarsler om La Cage Aux Folles i musikken, samt ekko av Mack and Mabel, noe som bare er positivt. Som alle Hermans verk krever det ekte hjerte og dyktige sangere, og når det sitter, er effekten både slående og sjarmerende.

Southerland unngår den feilen mange gjør når de setter opp musikaler i dag: Han velger sangere som kan agere og danse, fremfor skuespillere eller kjendiser med begrensede musikalske ferdigheter. Han baserer seg ikke på artistenes popularitet, men på deres faktiske evner. Og det utgjør en enorm forskjell.

Brookshaw er rett og slett formidabel som den vennlige Jacobowsky, som evig leter etter et sted som vil akseptere ham og som han kan kalle et hjem. Med nyanse og finesse legemliggjør Brookshaw smerten, isolasjonen og den evige optimismen til denne «vandrende jøden». Det er en sjelden ekthet over alt Brookshaw foretar seg – scenen der han innser at han er forelsket i Marianne, og scenen der han forstår at hun aldri vil gjengjelde de romantiske følelsene hans, er begge vakkert og ærlig fremført.

Sangprestasjonene hans er eksemplariske, og hans reprise av «Marianne» er spesielt praktfull. Den smittende undringen og gleden han tilfører hvert øyeblikk er fantastisk å se på, enten han prøver seg på linegang eller våger å stå opp mot nazistene. Sluttscenen er både hjerteskjærende og eksplosiv i sin tro på håpet.

Like imponerende, og i en mye vanskeligere rolle, er Nic Kyle, som klarer å gjøre den stive og moralsk blinde Stjerbinsky både menneskelig og forståelig. Det er hans karakter som tydeligst gjennomgår en «Grand Tour», og figuren som fullfører reisen (uten å røpe for mye av stykkets store tvist) er et langt bedre og mer empatisk menneske enn den som startet den. Kyle formidler denne utviklingen på en gjennomtenkt og dypt overbevisende måte.

Han har en magisk stemme, særlig i de øvre registrene hvor hans lyse tenor er myk, velmodulert og fjellstø. Skjønnheten i stemmen hans hinter helt fra start om at Stjerbinsky har potensial til å være et bedre menneske enn han gir inntrykk av; Herman visste hva han gjorde her. Kyle viser både det komiske, det modige og det stridbare ved karakteren – en hard soldat med en myk kjerne. Hans tolkning av «You I Like» er spesielt medrivende.

Sammen er Brookshaw og Kyle en uslåelig duo.

Som Marianne, den patriotiske kvinnen begge mennene forguder, er Zoë Doano en ren fryd. Hun tilfører rollen en herlig 40-tallsfølelse og en strålende varme. Stemmen hennes er søt og uanstrengt, og hun yter Hermans musikk full rettferdighet. Hennes fremføring av «I Belong Here» er helt perfekt balansert.

Blair Robertson har klokelig valgt «Ralph Fiennes-metoden» for å spille den nådeløse naziskurken: Hans SS-kaptein er preget av perfekt diksjon og silkemyk, men livsfarlig besluttsomhet. Hans brutale behandling av en jødisk kvinne på toget var desto mer sjokkerende på grunn av hans ellers så sjarmerende fremtoning. Det er et klassisk tilfelle av at «less is more».

Det er også utmerket innsats fra Vincent Pirillo (med en suveren stemme) som Papa Clairon, og fra Samuel J. Weir som den uheldige brudgommen i bryllupsscenen som blir avbrutt av SS-kapteinen. Elizabeth Graham gjør en god figur som Madame Clairon og søster Pauline, mens Michael Cotton er overbevisende som agenten som tilbyr en vei ut. Ensemblet fungerer generelt svært godt, og de store fellesnumrene er spesielt vellykkede.

Scenene fra sirkuset, bryllupet og klosteret er fulle av liv og energi. Cressida Carrés koreografi er perfekt tilpasset scenen, og ensemblet utfører den med stil og vigør. Effekten av «One Extraordinary Thing» i slutten av første akt er formidabel.

Vokalt er det ingenting å utsette på produksjonen. Cichonskas musikalske ledelse er tydelig og sørger for at hver note og hver harmoni kommer til sin rett. Ensemblesangen er praktfull, klar og helt ren – en fryd for øret. At alt er akustisk gjør det bare enda mer imponerende. Cichonska og Chris Guard akkompagnerer på to keyboard og gir ensemblet stødig og profesjonell støtte.

Dette er en strålende oppsetning av en musikal som merkelig nok har blitt oversett. Alle passer perfekt i sine roller, og de to mannlige hovedrollene er enestående. Jerry Herman skrev kanskje «I Promise You A Happy Ending» for Mack and Mabel, men denne produksjonen av The Grand Tour holder virkelig det løftet.

Hvis du kan legge til side det 21. århundrets kynisme og omfavne en fabel om håp og glede, er denne forestillingen obligatorisk. Og hvis du ikke klarer å legge kynismen til side, har du kanskje enda mer godt av å se den.

En uforbeholden fryd fra ende til annen.